Livet er ikke for pyser. Smil og verden vil smile tilbake. Du kan bli hva du vil. Du kan klare alt. Tenk deg frisk. Spis deg frisk. Du kan bli frisk.- Bare du tenker positivt, trener nok, tror nok….

TA DEG EN BOLLE!

Og da skjønner du kanskje hva dette innlegget kommer til å handle om. Hvis du i dag trenger positive, lyseblå skytanker anbefaler jeg deg rett og slett å lese noe annet. For i dag finnes jeg ikke positiv og jeg SPYR hvis noen kommer med dusteråd. Noen ganger vil man ikke ha råd. Det eneste man ønsker er litt medlidenhet, empati og forståelse. Få lov til å gråte, sørge over at livet akkurat nå føles ganske bedritent. Da hjelper det ikke å trekke frem alt det positive man faktisk har i livet, for det finnes, masse. Og det burde hjelpe å tenke på noe positivt, eller at andre har det verre, men vet du? Det hjelper ikke, snarere tvert imot.

Det gir meg bare skyldfølelse. For hvem er jeg som sitter her og gråter når folk dør av kreft? Jeg har det jo tross alt veldig bra!

Livet er ikke for pyser

For ja, i dag har jeg grått. Store, salte, triste tårer. I forrige innlegg lovet jeg egentlig at jeg skulle fortelle om mine nye prosjekter, men det må bare vente litt. Og der følte jeg meg plutselig litt manisk – depressiv. Ene dagen er jeg superglad, den neste sitter jeg og gråter. Men er det virkelig unormalt, er ikke det litt av det å leve? Det var en digresjon, beklager, back on track….

Det siste året har jeg blitt dårligere og dårligere i knærne. Spesielt det ene kneet er ille. Det verker 24 timer i døgnet og jeg har problemer med å gå. Jeg trodde jeg hadde forsonet meg med at jeg er kronisk syk, men i dag rant det rett og slett over.

Jeg har vært vant til at jeg har hatt gode og dårlige dager. Litt vondt har jeg alltid ett eller annet sted (fra mannen: «Er det hodet, magen eller kneet du har vondt nå?» 🙂 ), men jeg har også hatt dager med mindre vondt. Hvile har hjulpet. For magen har det hjulpet å spise litt strengere lavFODMAP over en periode. Jeg føler jeg har taklet smertene mine bra. Inntil nå…

Tanken på at jeg skal leve med denne skranglekroppen resten av livet gjør meg bare trist. Men det som gjør meg enda mer trist og redd er tanken på at jeg kanskje kommer til å bli helt avhengig av andre. Tidligere har jeg klart meg bra ved å hvile, unngå å bære tungt, utsette husarbeidet, lage enkel mat, gjøre ting i mitt eget tempo osv… Jeg har kommet meg rundt og har klart stort sett det jeg har hatt lyst til med litt hjelp.

Hva er det verste som kan skje, og er det så ille?

Det at føttene ikke skal bære meg gjør meg fortvilet. Jeg er ofte den som sier: «Hva er det verste som kan skje, og er det så ille?» Nei, det vil ikke ta livet av meg, men det vil komplisere livet mitt. Siden armene, skuldrene og nakken min er  dårlig kan jeg ikke bruke krykker. Det vil si at om jeg blir dårligere i føttene må jeg rett og slett ha rullestol. Og det skremmer livet av meg. Nå vil kanskje noen si: «Men det trenger ikke å bli så ille, ikke ta sorgene på forskudd!»

Og det ville jeg også tenkt tidligere. Samtidig er det noe med å stikke fingeren i jorden og innse fakta. Jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg ikke vil bli frisk. Ett av symptomene på hovedsykdommen min er tidlig artrose, noe jeg nå altså har fått påvist i det ene kneet og mest sannsynlig det andre.

På gode dager kan jeg tulle med det å si at jeg gjerne vil ha en designerrullestol. Andre dager ser jeg ganske svart på det. Tanken på at jeg kan bli helt avhengig av andre for å komme meg rundt får det til å knyte seg i magen. Og nå tenker jeg at jeg ikke burde skrive dette, for det er jo folk som faktisk sitter i rullestol, de kan føle dette som om jeg nedgraderer deres liv. Men jeg lar det stå. Det må være lov til å si at man ikke selv ønsker å være syk, sitte i rullestol, ha syke barn… osv…. uten at man krenker noen? Alle ønsker jo det beste for seg selv og sine!

Ta sorgene på forskudd

Selv føler jeg ikke at jeg tar sorgene på forskudd, men at jeg forbereder meg mentalt. Ikke minst prøver jeg å tenke at det må finnes gode løsninger og hjelpemidler, rullestol er en av de. Selv om jeg grøsser ved tanken… Og der kom tårene igjen. Det KAN ikke bli så ille…. Samtidig vet jeg at jo, det kan det… Jeg vet også at alle overlever og klarer seg, men det hjelper bare ikke akkurat nå!

Akkurat nå føles det bare veldig kjipt. Selv om jeg pleier å si at flaks og uflaks stort sett fordeler seg jevnt over et langt liv og at alle har sitt å plages med, så er det vanskelig å se det perspektivet akkurat nå….

I det forrige innlegget mitt lovet jeg sorger og gleder uten forbehold. Dette ble et sorgens innlegg, men jeg håper det tåles, det er ihvertfalll ekte. Jeg er ikke positiv hele tiden og ikke ønsker jeg å være det heller. Egentlig var det ganske godt å få ut frustrasjonen!

Neste innlegg blir helt sikkert litt mer oppløftende!