Hjelpemidler

Å ta offentlig transport som buss, tog og fly kan være et mareritt for dem som har IBS. Dessverre vet jeg om mange med IBS som ikke tør å reise fordi de er livredde for at de ikke skal rekke doen. Dette er en av grunnene til at jeg ville skrive om lavFODMAP på reise. Selv om jeg er på reisefot mer enn de fleste er fortsatt min største skrekk at flyet skal være på vei til å lette eller lande og at jeg plutselig må på do. Hva gjør man da liksom?

I boken min lavFODMAP på reise * skriver jeg bl.a om hjelpemidler som kan være lure å ha med seg på tur. Dette er også noe jeg snakker om under foredragene mine. Det ligger enormt mye mestring i det å trosse angsten og bare gjøre det man vil og skal, selv om man har en dårlig magedag.

Polstring

Ett av rådene mine er å ha med seg inkontinensbind, eller polstring eller up&go for voksne, som jeg liker å kalle det. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive om dette, i all offentlighet, men etter at jeg skrev det forrige innlegget mitt: om hvordan jeg klarte å komme meg til møtet på Haukeland sykehus, skrev jeg den fulle sannheten i en lukket facebookgruppe. Mange kommenterte og diskuterte i facebookgruppen og flere spurte om jeg ikke kunne skrive om dette i bloggen min. Jeg skjønte da at dette er viktig informasjon. Så viktig at jeg tenker at hensynet til familien min får vike. (Stakkars, de har ikke bedt om å få et familiemedlem som snakker om fordøyelsesproblemene sine, i tide og utide, i det offentlige rom!)

Den fulle sannheten er nemlig at jeg ALDRI hadde turd å sette meg i bilen og kjørt de 20 minuttene til Haukeland sykehus uten ekstra polstring. Da hadde jeg nok heller blitt hjemme og vært lei meg for at jeg ikke kom meg av gårde. På torsdag skjedde det motsatte: Jeg følte meg som supermann (kvinne?) fordi jeg hadde trosset angsten, tatt ansvar, brukt de hjelpemidlene jeg hadde og kom meg av gårde. Ingen uhell skjedde (og har forøvrig aldri skjedd, men angsten er der okke som….) og jeg fikk en enorm mestringsfølelse!

Er det tabu å bruke hjelpemidler?

Hodet mitt sier meg at dette ikke skal være flaut. For hvorfor i alle dager skal det være helt greit å bruke briller eller en krykke, mens det skal være flaut å bruke litt ekstra polstring slik at vi får gjort det vi har lyst til å gjøre, uten å være redde for at det skal gå galt? (Jeg tror i grunnen det hadde vært mye flauere uten polstring…. 😉 ) Samtidig må jeg innrømme at jeg er en av dem som har up&go for voksne på blå resept, men som ikke klarer å få meg til å hente det på apoteket og heller bestiller det på nettet (og betaler en halv formue). (Jeg vet at de fleste apotekene har et eget rom for slike ting, men hvordan man kommer seg fra skranken og inn på dette rommet er en gåte for meg…) Uansett hvor mye jeg skulle ønske at det ikke var flaut, så er det det.

Jeg tror ikke jeg, på noen som helst måte, kommer til å revolusjonere folks syn på Tena eller Attends og på mange måter er jeg redd for at åpenhet kan føre til at man bare befester tabuene. Det er jo ikke slik at jeg aldri har kontroll og bare sitter hjemme på do. Snarere tvert i mot, etter jeg startet på lavFODMAP-kostholdet er jeg stort sett frisk i magen, mens det ofte er de dårlige dagene som kommer til uttrykk her i bloggen.

Åpenhet

Selv om jeg altså fortsatt tror at IBS og IBS-symptomer vil være tabu, tror jeg åpenhet er viktig for den enkelte. Det å vite at man ikke er alene med både plagene og tankene sine, at noen forstår og ikke minst at det finnes hjelpemidler, gjør det kanskje litt lettere å både bære og mestre. Dette er grunnen til at jeg alltid prøver å  fortelle om mestringsstrategier jeg selv bruker når jeg skriver at jeg har vært dårlig. Det er også grunnen til at jeg har valgt å være åpen om dette nå.

Survivalkit

Jeg har ofte med meg en liten «survivalkit» med Imodium, andre medisiner jeg vet jeg kan får bruk for, en flaske med vann/brus slik at jeg kan få tatt medisinene, magnetarmbånd mot kvalme (om de virker vet jeg ikke, men så lenge jeg TROR de virker, er det greit nok for meg!), ingefærdrops, våtservietter, en spypose og om jeg er dårlig – en up&go for voksne. De to sistnevnte har jeg aldri fått bruk for, men det roer nervene å ha det! Selvfølgelig har jeg også alltid dopapir med meg i vesken, alltid, men det tok jeg nesten som en selvfølge.

En psykolog ville sikkert sagt at jeg burde klart meg uten dette, at jeg ikke må bli avhengig av min lille survival-kit med hjelpemidler. Samtidig tenker jeg at om dette er det som skal til for at jeg skal kunne føle meg fri til å gjøre det jeg har lyst til, så why not? Om alternativet er at jeg sperrer meg inne (som dessverre mange med IBS gjør) og blir mer og mer angstfyllt ser jeg bare ikke problemet med min lille survivalkit.

Jeg kunne selvfølgelig ha skrevet om dette med humor og «glimt i øyet». Dette er noe jeg ofte anbefaler for å ta brodden av tabuene og stort sett virker det bra. De som har vært på foredragene mine vet at det er mye latter og selvironi i meg. Likevel føler jeg at dette emnet er så alvorlig for så mange at man ikke skal tulle med det. Det koster meg derfor mye å poste dette innlegget, men som jeg har sagt før: om det kan hjelpe en eneste en til å mestre sykdommen sin, så er det verdt det!   (Og beklager til familien min….. dere ville skjønt hvor viktig dette er om dere hadde hatt IBS selv! )

*Lenken inneholder adlink – dvs. at jeg tjener noen få prosenter om du kjøper boken min via linken.

Lagre

Lagre