Eau de SvartedauenEau de Svartedauen

Dette innlegget, Eau de Svartedauen, skrevet av Hanne Ørsleie, dukket opp i et IBS-forum jeg er medlem av. Fordi jeg tror humor og selvironi er et viktig virkemiddel for å klare å håndtere IBS spurte jeg om å få dele innlegget her. Les og få deg en god latter!

Jeg står utenfor Statoil sitt kundetoalettet og venter på tur… skal ikke gjøre noen banebrytende ting, bare ha ut litt cola. Mye Cola, faktisk. Det er ikke et alternativ å vente til neste bensinstasjon. Jeg har begynt å få kinesisk ansiktsfarge. Endelig vris låsen om, og døren åpnes.

Mannen som peser ut av doen har et panisk blikk. Som om han nettopp har overlevd en frontkollisjon på trehjulssykkel mot et vogntog på E18. Han svetter. Han peser. Kroppsformen hans bærer preg av at han glemte å ta av seg dyna før han kledde på seg i dag tidlig. Han tar med seg prostataundersøkelsesblikket sitt og forsvinner. Farlig fort. Det er min tur.

Allerede i døråpningen skjønner jeg at jeg er i trøbbel. Før jeg når fram til doen, griner jeg mer enn en gjennomsnittsblitzer under Oslopolitiets tåregassangrep. Hva i helvete har denne mannen spist? Hoggorm? Malingen flasser fra taket. Jeg holder pusten mens jeg forsøker å få Colaen ut med et trykk som kunne ha slukket en kirkebrann på fire sekunder. Underveis må jeg puste. Jeg må jo det. Fuck teorien om kometnedslag. Nå vet jeg hva dinosaurene døde av. Herre Jesus! Det er som om kanarifugler dør i flokk rundt meg, blikket blir stadig mer tåkete, og elementer av grevling sniker seg inn i odøren fra mannen som så ut som om han hadde sluttet å drite i april i fjor. Hadde mannen gitt ut egen parfyme, hadde den fått navnet «Eau de Svartedauen» med et hint av lik og roadkill.

Jeg er endelig ferdig….. vasker hendene mens jeg merker at jeg blir skjeløyd og at hørselen er i ferd med å forsvinne på det ene øret. Ikke faen om jeg trekker pusten en gang til. Jeg famler meg frem til døra… river den opp…… og stirrer rett inn i øynene på en nydelig kvinne…. som venter på tur. Jeg ser på henne at jeg ser ut som om jeg nettopp har overlevd en frontkollisjon på trehjulssykkel mot et vogntog på E18. Jeg svetter. Jeg peser. Kanskje har forrige dogjest bare pisset han også? Kanskje er doen et forvandlingsskap som gjør oss alle til Ringeren fra Notre Dame, etter at en eller annen kunde la igjen Tsjernobyl-ruka fra lille helvete der inne?

Jeg smiler forsiktig til henne, før jeg tar løpefart og forsvinner så fort jeg kan. Jeg hører gispene hennes på lang avstand… skjønner at hun gjør korsets tegn der inne…… og tenker at jeg ikke kan leve med ansvaret for byllepestaromaen i det lille rommet. Jeg vet ikke om hun hadde nådd frem til doen…. men jeg løp tilbake, presset leppene mot nøkkelhullet og ropte:

«JEG BARE PISSA!!!»

 

Lagre

Lagre