I dag hadde jeg en plan om å gå på kontoret. Helt til jeg våknet og så ut… SNØ! En gang, for lenge siden, likte jeg snø. Etter jeg ble voksen har jeg virkelig hatet det. Ikke bare fordi jeg mer enn en gang har falt og slått meg helseløs på glatten, fordi kroppen min rett og slett ikke liker kulde, men også fordi saltet og slapset ødelegger skoene mine. Haha, ja, jeg vet, i-landsproblem…. men irriterende!

Så da jeg så ut og så at snøen lavet ned, begynte jeg å vurdere å være hjemme, eller gjemmekontor. Likevel var det en ond stemme inni meg som sa

Du hadde jo planer om å gå på jobben, så da må du gå!

Vinter og mørketid = ekstra sliten

Jeg skal være ærlig å si at jeg har vært veldig sliten i det siste. Jeg vet ikke om det er været, kulden eller rester av influensaen, men kroppen og hodet henger ikke helt med. Jeg VIL jo gjerne være i god form og vet at noen ganger hjelper det å dra den tunge kroppen sin ut og på kontoret. Treffe mennesker, få litt input og stjele energi fra kolleger. Det er dessverre fort gjort å komme inn i en vond sirkel, der det blir mer og mer behagelig å ikke gå på jobb.

Av erfaring vet jeg at januar, februar og mars er tunge tider. Både kroppslig og psykisk. Noe som ofte henger sammen for meg. Ekstra vondt i kroppen betyr også at hodet tuller mer med meg, men da vet jeg at det også er ekstra viktig å ikke bli «psykisk lat». Med det mener jeg at det er viktig at jeg «trimmer psyken» ved å presse meg litt til å gjøre ting jeg synes er litt slitsomme.

Skal man ha dårlig samvittighet fordi man er redd for å bli lat?

MEN, og det er et stort MEN her. Jeg tror jeg er ganske bevisst min egen psyke og kropp. Muligens mye mer enn friske mennesker. Og friske mennesker hadde kanskje ikke presset seg i en slik situasjon som jeg er i nå, så hvorfor i alle dager skal jeg gå rundt med dårlig samvittighet? Bare fordi jeg er redd for å bli (psykisk) lat?

Da jeg hadde influensa måtte jeg i et viktig møte. Under møtet måtte vi ta noen pauser for at jeg skulle hente hodet inn igjen og vi snakket litt om det å gå på jobb selv om man er syk. Grundere må ofte det. Og det var da det kom ganske tørt fra meg:

Vet du, jeg er vant til å gå på jobb selv om jeg er syk. Sannheten er at jeg gjør det hver eneste dag!

Jeg hangler meg gjennom dagene. Noen dager er jeg i fin form, andre dager er det nok jobb å bare komme seg på jobben. Men jeg leverer når jeg skal og det må vel være det viktigste her?

Dårlig samvittighet sitter som oftest i hodet, eller?

Jeg er ganske hard med meg selv og prøver å ikke bortforklare. Samtidig må jeg prøve å si til meg selv at jeg har lov til  være hjemme. Ja, da jeg bestemte meg for å ta imot kontorplassen min hadde mannen og jeg en lang prat om det: Planen var (og er) at jeg ikke må glemme at jeg er syk, at jeg har lov til å være syk og at jeg har lov til å være hjemme om kroppen eller hodet krever det.

Akkurat nå krever kroppen litt ro og hvile, selv om jeg har vært mye hjemme i det siste. Jeg har ikke noe som brenner på jobben og det jeg skal gjøre, kan jeg like godt gjøre fra sofaen. Så hvorfor i alle dager sitter jeg her med dårlig samvittighet? Åååh, av og til blir jeg så irritert på meg selv!

F*UCK dårlig samvittighet.

NB! Foruten at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet så skal jeg nå forberede foredraget til lanseringsfesten. Bor du i Oslo eller Bergen er du selvfølgelig hjertelig velkommen!

Invitasjon til lanseringsfest i Oslo

Invitasjon til lanseringsfest i Bergen

Lagre