Ut av komfortsonen!

For noen uker siden fikk jeg en invitasjon til å være med på Landsforeningen Mot Fordøyelsessykdommer sitt julemøte.

Jeg var egentlig på vei til å kaste brevet i bosset (bergensk for søppel), men så tenkte jeg: «Kjenner jeg noen som skal gå? Nei…. Kanskje jeg skal gå fordi jeg har lyst til å høre et foredrag med Marco Elsafadi fordi jeg vet at han er en flink foredragsholder? Ja…. kanskje det…» Noen dager etterpå meldte jeg meg på. (Jeg kunne jo alltid melde avbud om jeg plutselig skulle få kalde føtter…)

I dag var altså dagen. Typisk nok hadde jeg litt murrende hodepine da jeg skulle gå. Som med magen, kan det gå begge veier: jeg kan bli bedre og jeg kan bli verre, men det vites ikke på forhånd. Jeg bestemte meg for å gå og heller gå hjem igjen om jeg skulle bli verre i hodet. Magen var, utrolig nok, helt fin!

Vanligvis pleier jeg å være tidlig ute, men akkurat i dag var jeg kanskje to minutter for sen og de fleste var kommet. Jeg liker å komme tidlig fordi jeg da kan sikre meg en plass ved døren slik at jeg kan snike meg ut om kroppen skulle finne det for godt å enten streike eller være litt for aktiv, men siden jeg var litt sen var det selvfølgelig bare plass innerst. «Vel, du får ta den plassen, her har du ikke noe valg,» tenkte jeg og gikk og satte meg.

Den som intet våger, intet vinner!

Det viste seg at de som satt rundt meg var veldig hyggelige folk og vi begynte å snakke med en gang. Skuldrene senket seg og Marco Elsafadi begynte å snakke. Han holdt et utrolig både morsomt og lærerikt foredrag bl.a. om det å gå ut av sin egen komfortsone, hvor viktig det er å gjøre det innimellom. Den som intet våger går ikke på en smell, men man vinner heller ingenting!

Etter foredraget tok det ikke lang tid før vi begynte å snakke igjen. Noen, som meg, hadde aldri vært på møter i foreningen, mens andre hadde vært med flere ganger. Felles for de jeg snakket med var vel at vi alle syntes det var kjekt å snakke med noen andre med samme problemer, ikke bare om sykdom, men om erfaringer og mestring og ikke minst, så lo vi mye! Tiden gikk veldig fort og både magen og hodet oppførte seg eksemplarisk.

På slutten hadde kroppen min fått nok, så da tuslet jeg hjem, glad og fornøyd over at jeg hadde fått noen nye bekjentskaper OG at jeg hadde våget å gå ut av komfortsonen min. Det kan virkelig anbefales!