I går ble jeg stil overfor et stort dilemma i forhold til tankene mine omkring helsepersonell vs. ufaglærte
 
På mandag, rett før jeg skulle holde foredrag på Drammen sykehus, fikk jeg telefon fra Ullevål sykehus:
Klinisk ernæringsfysiolog er syk og vi får ikke tak i vikar til i morgen. Du har jo hørt på mange lavFODMAP-foredrag på flere sykehus og kan lavFODMAP. Har du mulighet til å holde foredraget til klinisk ernæringsfysilogen i tillegg til ditt eget?

Helsepersonell vs. ufaglærte

Jeg er en av den som alltid har vært opptatt av at pasienter skal få undervisning av helsepersonell med rett utdanning. Dvs. at jeg også anbefaler alle som vil ha hjelp til å følge lavFODMAP-dietten til å gå til en klinisk ernæringsfysiolog. (Forskjellen på en klinisk ernæringsfysiolog og andre med ernæringsutdanning er at klinisk ernæringsfysiologer har utdanning i å behandle syke mennesker i tillegg til at de har autorisasjon som helsepersonell. Sistnevnte betyr at du, som pasient, har et mye større rettsvern enn om du f.eks. går til en kostholdsveileder, ernæringsterapeut el.) Når jeg holder foredrag på sykehusene er det alltid en klinisk ernæringsfysiolog som holder lavFODMAP-teorien, mens jeg tar meg av den praktiske biten og mestringsdelen. Denne fordeligen av oppgavene fungerer veldig godt og det er noe jeg er komfortabel med. Ærlighet og integritet er viktig for meg!
Å si ja til å holde klinisk ernæringsfysiolog sitt foredrag betød at jeg, som ufaglært og pasient, skulle stå å lære fra meg lavFODMAP. Noe jeg i utgangspunktet er imot og jeg følte det ble et voldsomt dilemma mellom helsepersonell vs. ufaglærte. Alternativet hadde vært at kursdeltagerne ikke hadde fått undervisning i lavFODMAP og det hadde heller ikke vært bra.
Da jeg fikk telefonen fra Ullevål var jeg på vei ut døren og jeg var litt småstresset. Normalt sett har jeg litt beslutningsvegring. Jeg liker å tenke for og mot, for og mot og enda en gang for og mot. Denne formiddagen var det ikke tid til dette og jeg ble enig om å hjelpe til slik at vi kunne dra lavFODMAP-undervisningen i havn.

Forberedelsene

Det er sjeldent jeg har to foredrag to dager etter hverandre, men akkurat denne uken var det helt umulig å unngå. Det stresset meg, men jeg har, utrolig nok, blitt så vant til å holde foredrag at det ikke koster meg så mye å holde foredrag lenger! (Les om min angsthistorie.) Når det er sagt, så gjelder dette mitt eget foredrag, ikke et helt nytt et….

Mandag kveld ble brukt til å sy sammen mitt eget foredrag og foredraget fra klinisk ernæringsfysiolog. Et foredrag på ca. 1 time skulle bli til nesten en halv dags foredag! Når jeg tidligere har øvd meg på å holde foredrag har jeg tatt tiden mens jeg har sagt foredraget høyt. Av en eller annen grunn er det ved disse gjennomgangene jeg finner feil og/eller klarer å endre rekkefølgen på presentasjonene. I tillegg kan jeg korrigere tiden samt at jeg rett og slett får øvd meg. Det er noe helt annet å lese et foredrag og å si det høyt!

Denne mandagen hadde jeg hverken tid eller mulighet til å gå gjennom mine faste ritualer og da jeg var ferdig med å skrive foredraget klappet jeg igjen laptopen og tenkte at det fikk briste eller bære. Tiden hadde jeg ingen kontroll på…

Foredraget

Da jeg ankom sykehuset var jeg litt smånervøs, men lengt ifra angstfyllt. Man skal være litt nervøs før et foredrag. Denne nervøsiteten gir energi i motsetning til den lammende angsten, som jeg tidligere har opplevd, som stjeler all energi.

Jeg satte i gang med min vanlige innledning, bortsett fra at jeg fortalte hvorfor jeg hadde tatt over for  klinisk ernæringsfysiolog. Jeg lurte litt på om hvordan jeg skulle klare å holde det gående i 3 timer (med pauser), men tenkte at om vi ble ferdig etter 2 timer, så fikk jeg lage noe gruppearbeid.

1 time gikk, 2 timer gikk og da det var 15 minutter igjen skjønte jeg at jeg hadde for lite tid! Det endte med at jeg gikk 5 (eller kanskje 10?) minutter over tiden min!

Jeg var redd for at jeg skulle få problemer med det teoretiske underveis og jeg fryktet at kursdeltagerne skulle føle seg «snytt». Jeg opplevde det motsatte. At jeg hadde god kontroll på teorien. A jeg kunne svare på alle spørsmålene som ble stilt og at jeg klarte å knyttedet praktiske til teorien. Dette var ihvertfall min følelse. Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at den følelsen jeg sitter igjen med kan være en helt annen enn den som tilhørerne har. Derfor var det utrolig deilig da flere av kursdeltagerne etterpå kom bort til meg og sa at foredraget hadde vært kjempebra. Nettopp det at jeg kunne knytte teorien til praksis gjorde at teorien var lettere å forstå!

Sommerferie

Strikken har blitt strukket farlig langt denne våren. Likevel tror jeg at den enorme mestringsfølelsen jeg nå føler overgår at jeg er sliten. I dag skal jeg spise lunsj med redaktøren min. I ettermiddag/kveld skal vi på sommerfest med forlaget og så begynner sommeren! Joda, jeg skal på to messer i sommer. Berlin og London, men der skal jeg ikke holde foredrag og da er det nesten bare ferie!

Følg meg gjerne på Instagram og/eller Facebook. Noen ganger er det lettere å poste et bilde, en instatory eller en facebook-oppdatering enn å sette seg ned å skrive et blogginnlegg…

NB! Jeg kommer neppe til å gjøre dette igjen, med mindre vi står i virkelig beit for folk. For jeg synes fortsatt det er viktig at klinisk ernæringsfysiologer gjør det de kan best, så kan jeg, som pasient, gjøre det jeg kan best.