For en stund skrev jeg om mine bekymringer for knærne mine. Det venstre kneet mitt har lenge vært dårlig og i fjor begynte det høyre kneet å tulle seg. I vinter og vår har knærne vært dårlige, men for 1,5 måned siden ble begge knærne plutselig mye verre.

Sommeren i Tokyo

Planen var at jeg skulle være tre uker i Tokyo sammen med mannen min i sommer. Han skal jobbe der til etter jul og jeg skal reise litt frem og tilbake. Da jeg kom til Tokyo kjente jeg at knærne ikke var helt bra, men jeg tenkte at det ville bli bedre. Ofte hender det jo at det går litt opp og ned.

Det viste seg at knærne ikke ble bedre og etter å ha brukt 20 minutter på å komme meg ut av sengen bestemte vi oss for at jeg skulle se etter et tidligere fly hjem igjen. Tidligere var det billigere å kjøpe en ny billett enn å endre en billigbillett (ergo veldig dyrt). Nå virker det som om flyselskapene har skjønt at de kanskje tjener mer på å ha litt lavere endringsgebyrer. Det vil si at jeg kom meg hjem igjen, med flyplassassistanse. Noe jeg skal fortelle mer om i et annet innlegg.

Tanker om hjelpemidler

Heldigvis har sommeren i Bergen vært usedvanlig fin (og Tokyo har hatt sin varmeste sommer ever. For en som ikke tåler varme veldig godt, var det kanskje like greit å dra hjem igjen).

Siden jeg har vært alene har jeg også hatt mye tid til å både tenke, gruble og selvfølgelig synes litt synd på meg selv. Jeg har vært på sykehuset én gang. Ikke pga. knærne, men pga. nr. 2. Du kan høre mer om det i podcasten min «Mage- og tarmkanalen», både på iTunes eller Spotify. Ellers har jeg altså vært hjemme og hatt mange tanker om hjelpemidler.

Heldigvis er hjernen min laget slik at den, etter å ha vært i grinemodus en periode, slår seg over på «gjør det beste ut av en bedriten situasjon» modus. Jeg har derfor funnet ut at jeg må ta imot alle hjelpemidler jeg kan få, enten det er å få inn en høyere do slik at jeg slipper å nesten knuse doen hver gang jeg slipper meg ned på doen. (Alle som har hatt vondt i knærne vet hvor vanskelig det er å sette seg ned….) Eller…. rullestol….

Ergoterapeut

For å få hjelpemidler må man ta kontakt med ergoterapeut i bydelen man bor i. Noe jeg gjorde i sommer. Det var så skummelt at jeg ikke orket å ringe, men sendte en mail i første omgang. Dessverre måtte jeg ringe etterpå fordi de måtte ha navn og fødselsnummer for å sette meg opp på ventelisten.

Det viste seg at det er minst 1-2 måneders ventetid på å få besøk av en ergoterapeut. Jeg sitter fortsatt og venter på dette hjemmebesøket (noe som også virker over gjennomsnittet skummelt.)

Fastlegen er enig i at rullestol, som avlastning, er noe jeg bør prøve ut.

Skummelt og litt flaut?

Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg synes dette er så skummelt og nesten litt flaut. Man trenger ikke å være Einstein for å skjønne hvorfor det er skummelt når kroppsdeler plutselig sier takk for seg, men flaut?

Selv tenker jeg jo ikke at andre som sitter i rullestol skal være flau. I det hele tatt gir jeg blanke i hvordan folk kommer seg rundt. Men det er dem.

Når ting plutselig gjelder en selv er det annerledes.

Jeg tror muligens jeg synes dette med rullestol er flaut fordi jeg forbinder det med å være avhengig av andre. Det er noe nedverdigende (i mitt hode) med å måtte spørre andre om hjelp og det tar fra meg mye av friheten min. Merk at dette er MINE følelser til MINE problemer og har ikke noe med hvordan jeg ser på andre med samme problemer.

Jeg har det litt på samme måten mht. mat. Det er ikke alltid jeg orker å spørre etter spesialmat. Enten spiser jeg på forhånd, spiser det jeg kan spise av det jeg får eller lar være å spise. Fordi jeg synes det er flaut å være til bry. Ironisk at jeg da er den som pleier å råde andre til å gi beskjed og stå opp for seg selv!

Usynlig vs. synlig handikap

Jeg har tidligere skrevet om tanker om hjelpemidler når det gjelder IBS. Usynlige hjelpemidler. Hjelpemidler kun jeg selv vet om.

Rullestol blir et veldig synlig hjelpemiddel. Jeg prøver jo å skjule at jeg har vondt når jeg går. Det er derfor ikke så mange som vet hvor dårlig jeg er i knærne. Dessuten er det ikke så lett å være halt når man har vondt i begge knærne!

Rullestol blir et slags symbol på hvor dårlig det står til med kroppen min, at jeg ikke klarer meg selv.

I hodet mitt føles det litt som om noe av identiteten min forandres. Selv om jeg fortsatt er den samme er jeg redd omverdenen skal se på meg med andre øyne. Og ikke minst, at jeg skal bli en klamp på foten for venner og kjente.

Og når jeg skriver dette tenker jeg at jeg sikkert blir bedre slik at jeg slipper rullestol. Jada. Inntil virkeligheten innhenter meg. Da prøver jeg å tenke positivt. At spesielt når jeg er på reise, så vil en rullestol gjøre at jeg vil få en større aksjonsradius. Så lenge jeg er sammen med noen som gidder å trille meg rundt…

Berg- og dalbane

Som du sikkert har skjønt, så har sommeren vært en slags berg- og dalbane under topplokket. Noen dager er jeg positiv og tenker at dette skal jeg fikse, som jeg pleier. Jeg har da vært ute en vinternatt før!

Andre dager er det mye snørr, tårer og motløshet.

Dette har da ikke så mye med lavFODMAP og IBS å gjøre? Det er flere grunner til at jeg deler det her i bloggen. Bloggen er et sted der jeg kan lufte tanker og frustrasjoner. Lette litt på trykket.

I tillegg vet jeg at det er mange av dere som sliter med helsen og som kanskje kan finne litt trøst i at dere ikke er alene. Man får jo ikke mindre vondt av å høre at andre har det kjipt, men noen ganger kan det være en viss trøst i å vite at man ikke er alene. At noen har akkurat de samme følelsene og tankene. At man ikke er på vei til å bli gal når berg- og dalbanenen raser av gårde.