Nå er det snart tid for å si godt nyttår og mange bruker anledningen til å se tilbake på året som har vært. Det skal jeg og gjøre, men aller mest har jeg lyst til å snakke om året vi er på vei inn, som betyr nye muligheter.

2017

Året begynte med… ja, helt riktig, nye muligheter! 🙂 I 2016 ble jeg headhuntet fra Aschehoug til Vigmosad & Bjørke for å skrive «kaker og desserter for sensitve mager- lavFODMAP» (NB! adlink – det vil si at om du kjøper boken via denne linken, så tjener jeg bittelitt ekstra) og denne boken kom ut i januar 2017. På lanseringsfesten diskuterte jeg en ny bok med redaktøren min og allerede da visste jeg at jeg ikke ville skrive denne boken alene.

Da gjaldt det å finne en medforfatter som både var faglig flink. Flink å skrive. Som hadde det samme synet på kosthold som meg (alt usunt, så lenge det er lavFODMAP, er lov i moderate mengder). Og som også var opptatt av forskningsbasert kunnskap. I tillegg måtte vedkommende ha lyst og tid til å skrive en bok. Jeg var redd det var for mye forlangt, men jeg satte i gang tankevirksomheten.

Jeg kjente mange klinisk ernæringsfysiologer, men ingen som jeg trodde kunne passe til akkurat denne jobben. Bortsett fra én. Mari Eskerud, som har jobbet med FODMAP og IBS på Lovisenberg og som driver Eskerud Ernæring. Hun hadde jeg fulgt på Facebook og Instagram i tillegg til at jeg hadde truffet henne på en IBS-skole. Hun virket da både oppegående og flink!

Kan vi ta en prat?

Jeg tok sjansen på å sende en privat melding til henne på Facebook og spurte om vi kunne ta en prat pr. telefon. Magefølelsen min var god fra første stund og bare noen uker etterpå var vi enige om å starte skriveprosessen.

Full match!

Våren 2017 var jeg ofte i Oslo og jeg traff Mari flere ganger. For hver gang ble jeg bare sikrere og sikrere på at jeg hadde valgt rett. Det var full match!

Da vi skulle ta bildene til boken, i september, overnattet vi begge på landstedet vårt. Jeg er ikke en person som pleier å invitere mennesker til å overnatte, men med Mari føltes det helt naturlig og greit. Vi var selvfølgelig spente på om vi ville klore øynene ut på hverandre når det begynte å røyne på, men den sjansen tok vi.

Det ble en helg med matlaging, foto-shoot, mye latter, gode samtaler og et fantastisk samarbeid. Når en av oss var trøtt og lei, steppet den andre inn, og omvendt.

Ingenting er så kjedelig og slitsom som å lese korrektur på en bok som er nesten ferdig. Selv om boken er gjennom flere eksterne korrekturlesere må vi, som forfattere, lese om igjen og om igjen, for å være helt sikre på at alt er rett. Vi klarte det og, uten tilløp til krangel!

Utlandet

Samtidig som prosjekt «ny bok» var på gang var det andre ting i gjære. Jeg hadde lenge vært i kontakt med en bokprodusent i London og under bokmessen i London fikk jeg en kort prat med sjefsredaktøren. I april kom telefonen: «Hei. Hva gjør du på? Sitter du? Sett deg ned… Vi vil gi ut den første boken din i USA og i Storbritannia. I USA allerede til høsten!» Boken er nå akkurat kommet ut i USA og den engelske versjonen skal ut i mars.

Nytt grunderprosjekt og nye muligheter

For noen måneder siden skrev jeg at jeg hadde fått kontor i Nyskapingsparken, en inkubator for grundere. Jeg tok med meg skranglekroppen og satset. Noe jeg ikke har angret ett sekund på!

Hvordan har det gått?

På nettet har jeg sett unge grundere som har drevet med pitching. Det vil si at man må fortelle om idéen sin innen et visst tidsintervall, ofte kort. Selv om jeg ikke har den lammende angsten for å holde foredrag/snakke høyt foran andre lenger, liker jeg det ikke. Og det synes nok. Jeg er usikker og det blir unaturlig fordi jeg er livredd for å glemme det jeg skal si. Likevel har jeg ikke «skulket» en eneste «pitchtrening». Tvert imot har jeg presset meg til å gå, bare for å få treningen, i håp om at det skal løsne. Men det har vært like forbaska vanskelig hver gang. På mange måter er jeg glad for at treningen nå er ferdig. Samtidig er jeg litt irritert også, for jeg vil jo gjerne knekke denne koden! Jeg får fortsette å øve på egen hånd.

Ellers har jeg vært flink til å ta pauser og hviledager, men det er ikke alltid det har vært mulig. Da har jeg blitt skikkelig dårlig. En morgen våknet jeg av at alt gikk trill rundt. Dette er svimmelhet som stammer fra en vond nakke, så da var det bare å legge seg på sofaen. Noen ganger har jeg altså vært for dårlig til å gå på  jobb. Andre dager har jeg tatt halve dager og flere dager i uken har jeg hatt planlagte hjemmedager. Så langt har dette fungert.

Bare noen uker etter at jeg flyttet inn på kontoret mitt var jeg og tok MR av kneet. Jeg trodde ikke de skulle finne noe galt, men noen dager etter fikk jeg melding fra legen min. Jeg har fått artrose i kneet og det er ikke noe å gjøre med det. DET var en skikkelig nedtur. Plutselig følte jeg meg som en gæmlis med fordøyelsesproblemer og gikt! 🙂 Vel, jeg får se det positive i det. De fant årsaken til at jeg noen ganger må ta med meg en trillekoffert som krykke og jeg er ikke hypokonder!

Omringet av folk som vil meg vel

Det å være omringet av folk som vil meg vel og som tror på meg og ideen min er helt fantastisk. Kroppen har selvfølgelig levd sitt eget liv, men for psyken har det vært en boost. Det å komme på jobb og treffe folk som sier «god morgen». Som er glad for å se meg. Som fikser gluten- og laktosefri lunsj selv om jeg ikke en gang har spurt om det. Som gir meg følelsen av å være med i et fellesskap fra første stund. Det inspirerer og er noe jeg virkelig skulle ønske dere alle fikk oppleve.

Nytt år, nye muligheter

I begynnelsen av dette innlegget lovet jeg å skrive om 2018. Nå ser jeg at dette oppsummeringsinnlegget er blitt så langt at jeg tar nye muligheter og 2018 i neste innlegg. (Da blir det også mer informasjon om innholde i den nye boken. Litt om hvordan bloggen lavFODMAP kommer til å utvikle seg. Og kanskje litt mer om mitt nye prosjekt… 🙂 )