De siste månedene er det mange som har spurt meg om det kommer en oppfølger til den forrige boken min. Hittil har jeg vært litt hemmelighetsfull og jobbet i det skjulte, men nå er tiden inne for å si det:

Ja, det kommer en ny lavFODMAP-bok! Jeg er veldig fornøyd med forlaget mitt og alle de flinke folkene som jobber der, så også den neste boken kommer ut på Aschehoug (da blir det hagefest på meg til neste år og! 🙂 )

For tiden jobber jeg med manus samtidig som jeg holder på med noen veldig gøye prosjekter (fotografen og jeg skal bl.a. ut å reise på oppdrag for en del turistkontorer) og holder faste foredrag på Haukeland Sykehus,  det vil si at det er rimelig travelt. Gleden over tilbakemeldingen fra redaktøren min, da jeg kom hjem fra Kina etter 24-timers «døgning», var derfor stor: «Jeg synes du skriver så fint!»

Jeg har alltid elsket å skrive og da jeg var liten hadde jeg en drøm om å bli forfatter. Den drømmen forsvant da jeg skjønte at jeg hadde liten fantasi og at jeg derfor antageligvis hadde endt opp med å beskrive familien og vennene mine. Jeg har derfor aldri tatt noe skriveutdannelse eller kurs. Å få lov til å gi ut min andre bok på ett av de mest stødige og konservative forlagene (dette er min vurdering) og med en av de beste fotografene i Norge gjør meg derfor enormt ydmyk. Det hender jeg må knipe meg i armen for å skjønne at det er sant! (At boken min i tillegg er den 11. mest solgte boken av norske forfattere utgitt i 2015, i sjangeren «non-fiction» for første halvår, gjør ikke blåmerket (etter knipingen) akkurat mindre!)

«lavFODMAP god mat for sensitive mager» har ikke bare gitt meg muligheten til å skrive, men den har også gjort at jeg har flyttet grenser som jeg aldri hadde trodd jeg ville klare å overstige. Det å være med på God morgen Norge og å holde foredrag har vært noe jeg, før boken, aldri hadde turd. Selv om jeg, før mitt føste foredrag, nesten gråt av angst, gjorde jeg det og jeg gjorde det igjen og igjen…. (Dette er damen som for 10-15 år siden nektet å gå på foreldremøter fordi hun var så redd for å si navnet sitt i forsamlinger…) Om det er blitt bedre? Tja… Angsten er ikke så voldsom lenger, men jeg kjenner det godt i magen. I tillegg kommer det, som med det meste, an’ på dagsformen.

I tillegg har boken og bloggen gitt meg nytt håp for fremtiden. For nøyaktig to år siden satt jeg og gråt mine modige tårer hos legen – jeg var sikker på at livet mitt var over. Arbeidet med boken (jeg skal vel strengt tatt si «bøkene» her.. 🙂 ) har på ene siden gjort at jeg har skjønt at jeg er for syk til å ha en ordinær jobb. Den eneste måten jeg kan jobbe på er når jeg kan legge opp dagene mine selv med mye hvile mellom slagene (hvilken arbeidsgiver vl betale for 80% hviletid liksom? 🙂 )  På den andre siden har jeg også sett at det ikke er grenser for hva jeg kan få til så lenge jeg har gode folk rundt meg, folk som får frem det beste i meg og som hjelper og støtter når det trengs. Mennesker som har troen på meg, så mye at de til og med ønsker å satse på meg og samarbeide med meg selv om de vet at jeg har veldig redusert arbeidskapasitet.

TUSEN TAKK til dere som har kjøpt boken, og ikke minst: Til dere som trofast følger meg her på bloggen, på Facebook og på Instagram og som kommenterer og deler. Jeg setter enormt stor pris på deres engasjement!

Gled dere til den neste boken, jeg håper og tror dere vil like den like godt som redaktøren min!