Langt utenfor komfortsonen

Som mange kanskje har fått med seg har jeg holdt foredraget mitt «lavFODMAP en praktisk tilnærming og mestring av IBS» på Haukeland Sykehus sin IBS-skole. Første gang jeg skulle holde foredraget var jeg så nervøs og angstfyllt at jeg flere ganger var på vei til å avlyse det. Ja, det er normalt å være nervøs, men jeg kan trygt si at dette ikke er vanlig nervøsitet, men rett og slett angst. (Jeg har alltid klart å unngå og holde foredrag ellers og mitt første foredrag var det jeg holdt på IBS-skolen!)  Jeg tror kun de som har opplevd «angstmonsteret» vet hva jeg snakker om her.

Les hele angsthistorien min

Angst for angsten

Det er riktig som alle sier, at når man bare kommer i gang, går det bedre. Problemet med angsten er at den hele tiden ligger på lur og plutselig kan slå til, enten snikende eller veldig plutselig. Mange tror det er frykten for å ikke være bra nok som gjør at jeg er så redd. Klart at jeg også har en frykt for akkurat det, men det er nok mer den normale nervøsiteten som mange kjenner på. For meg, som for mange andre med angst, er det angsten for angsten som hele tiden ligger på lur.

100 mennesker – tok meg langt utenfor komfortsonen igjen

Jeg har nå holdt foredraget mitt fire ganger og i dag var den femte. De fire andre gangene har det gått veldig bra og jeg har klart å holde angsten i sjakk. Veldig nervøs før, men ingen snikende angst under foredragene. I dag visste jeg at det var litt anderledes. Det skulle være 100 deltagere (mot 25-30 til vanlig) og det skulle filmes…

Det burde ikke være anderledes, men for meg var det mer angstfyllt. Likevel troppet jeg opp og satte i gang. Det gikk bra en god stund, men så plutselig pang kom angsten. To ganger var jeg faktisk på vei til å gå. Dette gjorde at jeg «rushet» gjennom foredraget, glemte og hoppet over en del av det jeg hadde planlagt å si og sa sikkert ting som jeg ikke hadde tenkt å si. (Jeg husker bl.a. at jeg sa at jeg innimellom skjeiet ut fordi: Jeg ville jo ha god mat jeg også…. er det mulig… som om jeg ikke spiser god lavFODMAP-mat… matbloggeren og kokebokforfatteren… grrrrr…..)

Hva er det verste som kan skje?

Heldigvis har jeg kommet langt på veien med angsten min. For noen år siden ville en slik episode ha gjort at jeg ALDRI mer ville holdt foredrag, den ville ha forsterket angsten og jeg ville blitt ulykkelig og tenkt katastrofetanker. Ja, det var fryktelig ubehagelig i dag: Hjertebank, svetting, følelsen av at ordene stokket seg, at jeg ikke klarte å tenke klart, at jeg på en måte gikk inn i meg selv og ikke minst, at jeg hele tiden tenkte på hvordan jeg skulle komme meg ut av situasjonen («jeg sier jeg må på do», «jeg bare går» «nå tar jeg av meg headsettet og stikker») – da klarer man jo ikke å konsentrere seg om det man skal si….  Likevel lot jeg meg ikke skremme og nå i ettertid er jeg mer irritert enn lei meg. Irritert fordi jeg vet jeg kunne gjort det bedre om ikke angsten hadde kommet og forstyrret meg, men også nesten litt «revansje-lysten»: Neste gang skal jeg søren ikke la angsten få ødelegge!

Jeg er faktisk sykt stolt over at jeg med dette har gått langt utenfor komfortsonen min og ikke minst, at jeg har sagt ja til å være med på kursene hele neste år! (Hihi, egentlig er jeg minst like stolt over at jeg ble spurt… 🙂 )