I dag dukket dette innlegget om angst og IBS opp på et IBS-forum som jeg er med i. Jeg synes det var så bra at jeg ønsker å dele teksten her på bloggen. Tusen takk til Lisbeth M. Van Bergen for at jeg får lov til å bruke beskrivelsen din av angst og IBS.


Kan vi snakke om angst og IBS?

For mange er angst og depresjon faste følgesvenner med IBS. Jeg legger ved en beskrivelse om hvordan jeg opplever dette. Ha en fin magedag??

Hjernen bak bukhinnen

Jeg har nettopp spist en banan. Den glir føyelig ned spiserøret, og lander mykt i magen.
Jeg venter.

Og for øyeblikket står jeg midt i en pøl av grønnsåpe. Så begynner jeg sakte å skli. Hjernen bak bukhinnen har våknet. Den har slått alarm, det er fare på ferde!
Alarmklokkene ringer og vekker opp sjefen i øverste etasje. Han har nettopp vært opptatt av å beundre en vidunderlig utsikt over havet. Skyene som sakte drar seg over en blåblå himmel, og sola som varmer i fjeset. Alt har vært såre godt og livet er herlig. Så begynner altså assistenten i kjelleren å bråke. Vel vel, her er det vel bare å slå på den knappen han ber om, orker ikke det maset. Svisj…der ble den røde knappen trykket inn. Og svosj…der kom fyrkjelen på, og magen blir glovarm.
Jeg venter.

Nå begynner alle lysene i kroppen å blinke, fyrkjelen i kjelleren krever for mye energi. Måkeskrikene blir plagsomme, lyset for sterkt, himmelen er ikke så vakker lenger. Kroppen min klarer ikke å bearbeide alle inntrykkene lenger, for den er fullt opptatt med forsvarsberedskap. Noe er kommet i kjelleren som kan være en potensiell fare for tryggheten. Det mener hjernen bak bukhinnen som har sendt farevarsel til sjefen deroppe.
Og jeg venter.

Nå sklir jeg i full fart gjennom grønnsåpen. Farten er så stor at ansiktet begynner å prikke, jeg blir nummen i fingrene, og hjertefrekvensen er kommet opp på en sted jeg ikke tør tenke på. Dunk, dunk, dunk…..her kommer jeg, her kommer angsten. Verden blir et mørkt sted.
Jeg venter.

Det tar tre minutter, eller fem. En banan ligger som regel på et varsel deromkring. Så blir den avklart. Ingen fare, inntrengeren er godkjent. Alt vel i kjelleren. Vi kan avblåse, sier kjellermesteren og innkaller troppene sine.
Sjefen på toppen gjesper og trykker på av-knappen før han lener seg tilbake for å nyte utsikten igjen.
Angstanfallet er avverget

***

Her er min angsthistorie, «Ingen tikkende bombe»

NB! Moden banan har en mengdebegrensing på 1/3!

 

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre