Jeg overlevde

Jeg overlevde!

TUSEN millioner takk for alle de fine tilbakemeldingene på mitt forrige innlegg om angst. Noen har skrevet i bloggen, andre har skrevet på Facebook og noen har sendt meg private meldinger på Facebook og på mail. Det er jo ikke bra at det er så mange som kan kjenne seg igjen, likevel er det godt å vite at innlegget var en trøst og at det ga både inspirasjon og håp.

Som jeg skrev i mitt forrige innlegg så var min neste grensesprengende opplevelse å holde foredrag på den glutenfrie messen. Da jeg så ja til å holde dette foredraget lot jeg rett og slett være å tenke på det en stund, så skremmende var det. Likevel visste jeg at jeg måtte forberede meg og jeg visste også at uten skikkelig forberedelse, så ville det ihvertfall ikke gå bra.

Øvelse gjør mester

Jeg begynte å lage power-point presentasjonen først. Det tok litt tid å få presentasjonen som jeg ville, men samtidig som jeg skrev presentasjonen begynte jeg også å fremføre foredraget høyt, hjemme i stuen. Da kom det stadig opp ting jeg følte jeg måtte rette på, som jeg neppe hadde sett om jeg ikke hadde fremført foredraget, så dette var virkelig gull verdt.

Da foredraget var nesten ferdig fortsatte jeg å øve meg. Man skulle tro at man ville komme til et punkt der man ikke lenger ville rette på noe, men faktum er at jeg, inntil dagen før, endret på ting. Det var mest rekkefølgen da, men det å si foredraget høyt gjorde nok at jeg fikk en bedre følelse med flyten.

I går ettermiddag/kveld begynte jeg å fryse, fikk vondt i halsen og følte meg skikkelig guffen. Jeg må innrømme at jeg ble litt redd, for å fremføre et foredrag i 45 min. som syk, er IKKE noe man har lyst til…. MEN jeg bestemte meg der og da for at jeg skulle fremføre, uansett, jeg hadde tross alt forberedt meg både mentalt og fysisk, så dette SKULLE jeg gjøre! (Stakkar de som bodde på naborommet mitt, på hotellet, de kan vel alt om lavFODMAP-dietten og mageplagene mine nå… 🙂 )

Foredraget…

Heldigvis ble både hodet og halsen bedre og jeg dro av gårde til messen i 11-tiden. Foredraget var ikke før 14.15, men jeg visste at det å se rommet og lokalet kanskje ville dempe angstnivået litt. Haha, det gjorde det IKKE! Da jeg kom inn i forelesningssalen ble jeg nesten stiv av skrekk og løp ut igjen. Jammen godt jeg hadde flere timer å tilnærme meg lokalet på, for jeg måtte gå inn og ut noen ganger før det føltes greit. Det som IKKE var greit var at det var skikkelig varmt og dårlig luft der inne. Varme og dårlig luft er dessverre ofte ensbetydende med mer angst, for meg…

Klokken nærmet seg sakt med sikkert og plutselig var det min tur! På en måte var det greit at det var litt teknisk «plunder» før jeg skulle begynne for da fikk jeg tid til å venne meg til folkemengden litt. Og plutselig var det ikke så farlig likevel!

Pustepauser

Mange sier at når man først er kommet i gang, så går det greit. Det er en sannehet som dessverre ikke alltid stemmer når man har angst. Min erfaring er at det kan gå greit en god stund og så plutselig kan man kjenne at det skjer noe i topplokket. Dette skjedde faktisk noen ganger i løpet av foredraget, men denne gangen lot jeg meg ikke skremme av det. Jeg tok en liten pustepause og fortsatte. Disse pustepausene kan føles lange for en selv, men de som hører på vil neppe merke det har jeg funnet ut!

Alt i alt gikk altså foredraget veldig bra og jeg følte jeg hadde skikkelig god kontroll hele veien. SÅÅÅÅÅÅÅ SINNNSYYYYYKT DEILIG! Og ikke bare det, jeg fikk masse skryt etterpå og. Det er nesten litt pinlig å si det, men det er faktisk viktig å få skryt når man føler at man har gjort en god jobb, så TUSEN takk til alle dere som kom bort og var så positive etterpå, dere aner ikke hvor mye det betyr!

PS. Egentlig burde jeg holdt et nytt foredrag i morgen, og i overimorgen osv… men det kan jeg jo ikke…. så jeg får holde på denne gode følelsen til neste gang!

Lagre

Lagre