Jeg lever på krita men jeg betaler alltid

jeg lever på krita men betaler alltidTenk deg at du har så lite penger at alt du handler må kjøpes på kreditt. Alt du bruker må betales innen 24-48 timer. Du vet aldri om du klarer å betale og kan du ikke det, baller det på seg til neste dag. Noen ganger klarer du å spare opp litt, men det du har liggende går alltid til å betale neste kredittkortregning. Innskudd i banken er ikke mulig, for det finnes ingen bank. Du må derfor hele tiden planlegge hva du kjøper og når.

Høres det stressende ut? Bytt ut penger med energi og smerte og du har hverdagen til mange kronisk syke. Når jeg sier: jeg lever på krita, men jeg betaler alltid, snakker jeg altså ikke om penger, men om energi- og smerteregnskapet (dessverre har en del kronsk syke pengeregnskapet på toppen).

På en måte er jeg heldig, jeg får sjeldent smellen før dagen etter. Som jeg sa til legen min en gang: «Jeg kan stå på hodet i en time om jeg vil (og hadde fåt det til, men det er en annen sak.. 🙂 ), men jeg merker det ikke før dagen etter!» Ulempen er at det da er lett for å ta seg litt for mye ut i øyeblikket og da betaler man ekstra mye i dagene etter. Utrolig hvor fort man glemmer!

Normalt sett pleier jeg å være flink med planleggingen og da har jeg det veldig bra. Dvs. energien og smertene ligger på et tålig greit nivå og de dårlige dagene takles også godt. De siste ukene har derimot vært mildt sagt maniske. For å få ferdig bildene til den nye boken har jeg satt opp jobbedager litt for tett og å hente seg inn igjen har vært nesten umulig. Dette har dog vært min egen plan fordi jeg blir stresset av å ha ting hengende over meg. Å skrive bok er kjempegreit mht. det å være syk: jeg kan skrive og bake når jeg vil og har gode dager. Når bildene skal taes er jeg avhengig av fotografen og da blir jeg plutselig mer bundet og stresset. Å si at det har vært blod, svette og tårer er en overdrivelse, men svette og tårer har det definitivt vært!

Jeg hadde neppe klart dette rotteracet over lengre tid, men fordi jeg vet at dette gjelder for en kort periode, og ikke minst fordi jeg vet at resultatet blir veldig bra, så klarer jeg å stå i det. Å vite at premien er en BOK, en lavFODMAP-bok om kaker og desserter, som er det jeg virkelig elsker, gjør meg både stolt og glad. (Å være en av nord-europas mest utolmodige er da en liten ulempe…. 😉 )

Å ha en fotograf som jeg kan lene meg til, som vet at han noen ganger bare må fikse tingene selv og som er stødig og rolig er helt fantastisk. Den forrige fotografen min var veldig flink til å ta hensyn og det var derfor veldig spennende med en ny fotograf på denne boken. Heldigvis er han like grei og vi kommuniserer utrolig godt. Han har hele tiden sagt at om planen går i dass (hehe, bokstavlig talt….) så er det ingen krise. Da tar vi det bare igjen en annen dag. DET har nok gjort at jeg har overlevd, så vidt! (Verdensmester i krisemaksimering klarer å senke skuldrene ørlitegranne med slike folk!)

I går hadde vi siste dagen før vi skal ha en ukes pause og i dag er jeg totalt ubrukelig. Jeg tror jeg har handlet litt for mye de siste dagene og må betale kredittkortregningen min med høye renter denne gangen. Det gjør vondt å bevege seg, gå, ligge, sitte, puste….  smertestillende er min beste venn og jeg venter egentlig bare på at det skal bli natt og jeg kan sove elendigheten av meg.

GOD NATT og sov godt. Jeg håper dere har klart å porsjonere ut energien litt mer enn det jeg har klart i det siste!

 

 

Lagre

Lagre

Lagre