Ingen tikkende bombe

Hehe, jeg er visst ikke så flink til å tegne… jeg gjorde et forsøk… 🙂

Ingen tikkende bombe

At angst og IBS, for mange, henger sammen er jeg ikke i tvil om. Hva som kom først av hønen eller egget er jeg derimot mer usikker på! Jeg tror ikke IBS bare skyldes psyken, men jeg er overbevist om at det er en link mellom magen og hodet og at det ene kan trigge og forsterke det andre, dessverre.

Det er jo ikke så rart at man får angst når man hele tiden lurer på om man rekker doen!

Jeg har tidligere skrevet at jeg skal fortelle mer om angshistorien min. Fordi jeg synes det er veldig personlig har jeg vært litt usikker på om det er riktig å dele akkurat dette. De fleste i familien min har ingen aning om hva jeg har slitt med de siste 20-25 årene (ikke fordi jeg har vært flau over det, mer fordi jeg ikke har hatt behov for at noen skulle vite om det) og for noen blir det kanskje litt rart å lese det her.

Hvorfor jeg vil dele angsthistorien min?

Likevel har jeg valgt å dele dette her i bloggen. Hvorfor? Fordi jeg ønsker å formidle at det er mulig å komme videre. Om man ikke blir frisk, så kan man ihvertfall klare å leve med angsten og komme styrket ut av det. Dessuten synes jeg det er viktig å få frem at man ikke trenger å være en tikkende bombe selv om man har angst. Tvert i mot, de aller fleste er høyst normale mennesker, på godt og vondt. Mange med både angst og IBS føler seg ensomme og alene med plagene sine, da er det på en måte godt å vite at man ikke er alene!

Hvis min historie kan få bare en eneste en til å føle seg mindre alene og/eller bli inspirert til å jobbe med angsten sin, så er det verdt det!

Akkurat når angsten satte inn og hvorfor er ikke lett å vite. I utgangspunktet er jeg ikke så opptatt av hvorfor, men noen ganger kan hvorfor være nøkkelen til videre mestring.

Barneskolen var den lykkeligste tiden i mitt liv: Jeg var relativt godt likt, tror jeg (om jeg var mislikt var det ihvertfall ikke noe jeg visste om), jeg hadde mange venner og få bekymringer. Ungdomsskolen ble litt verre. Jeg tror ikke jeg ble mobbet, men det var mye baksnakking og hvisking i gangene. At jenter er jenter verst er dessverre en sannhet uten modifikasjoner!

De verste årene i mitt liv

Videregående var de tre desidert verste årene i mitt liv. Jeg kan fortsatt drømme om at jeg har skulket engelsktimen, og jeg kan trygt si at hverken engelsktimene eller redselen for å ikke få karakter pga. for mye fravær, ikke  vekker spesielt gode følelser. Heller ikke her ble jeg mobbet, men følelsen av å ikke passe inn, ikke ha venner, være den sære osv… ødela selvtilliten min fullstendig. Jeg var nok sikkert spesiell, kanskje til og med ufordragelig noen ganger, så dette kan ha vært like mye min egen skyld som noen andres. Poenget her er at jeg ikke hadde det bra over veldig lang tid.

Dårlig selvtillit ble overskyggende og angsten kom snikende

Selvtilliten min var ødelagt og jeg ble sosialt utilpass sammen med andre (å ha en ustabil mage, med alt det innebærer, gjorde det ikke akkurat bedre). Jeg var alltid redd for å si noe dumt, noe som ikke passet seg, snakke for høyt, snakke for lite, snakke for mye, le for mye…. Plutselig turde jeg ikke å snakke høyt i forsamlinger, jeg som tidligere hadde elsket å snakke og opptre foran store folkemengder!

Det begynner med litt flimring for øynene, fortsetter med dunking i tinningen og så kommer svimmelheten og kvalmen. Man tror man skal enten besvime eller spy og begynner å kaldsvette. Jo roligere man prøver å puste, jo mer svimmel blir man. Hodet føles stort og man går på en måte inn i seg selv mens omverdenen blir tåkete. Hjertet banker så høyt at man er sikker på at alle hører det… Det er umulig å tenke klart. Det enste man tenker på er hvordan man skal komme seg ut av situasjonen. Flukt…

Jeg begynte å unngå situasjoner der jeg kunne få angst

Det hendte, litt for ofte, at jeg skulket forelesninger på universitet. Kollokvier gikk jeg på noen ganger, men sluttet med det. Foreldremøter i barnehagen nektet jeg å gå på og når det var «foreldrefrokost» ol. gikk jeg kun hvis mannen kunne være med. Antageligvis fordi jeg visste at jeg da kunne stikke om jeg ikke orket mer. Dette ble overført til mange arenaer, som å ta buss, gå på kino, gå på butikken, gå på kafe… og til slutt satt jeg veldig mye innenfor leilighetens fire vegger. De gangene jeg avtalte å gå på kafe, treffe venner, handle osv…  krevde det stor planlegging og det å gjøre noe spontant ble veldig vanskelig. Jeg måtte jo alltid ha en plan for hvordan jeg skulle kunne stikke av!

Selv om jeg elsket fagene jeg tok (sosiologi, psykologi og litt mediekunnskap) slet jeg med å konsentrere meg og karakterene ble deretter. Mestringsfølelsen var på minussiden og jeg følte meg ganske så mislykket. Hva skulle det bli med meg?

Psykolog

Etter 1 år på universitet gikk jeg til studentsamskipnaden sin psykolog for å få en legeerklæring om at jeg måtte sitte alene på eksamen, men også fordi jeg skjønte at jeg trengte hjelp. Jeg kunne ikke leve slik lenger!

Etter å ha fortalt historien min spurte psykologen meg:

Hva tror du jeg kan hjelpe deg med og hva vil du ha hjelp til? Husk at du ikke kan endre andre, den eneste du kan endre er deg selv og din egen innstilling og den eneste som kan gjøre noe med dette er deg selv.

Jeg ble ganske så paff, for hva var meningen med å gå til psykolog om jeg ikke fikk hjelp? HAN skulle jo fikse meg, skulle han ikke? Det eneste jeg fikk var en legeerklæring på at jeg måtte sitte alene på eksamen, og en ny time.

Jeg måtte ta tak selv

Det viste seg at ordene til denne psykologen skulle bety veldig mye. Jeg vet ikke når det gikk opp for meg at han hadde rett, men etter en stund skjønte jeg ihvertfall at jeg måtte gripe tak i dette selv. Derfor startet jeg med å øve meg på å ta bussen.

Jeg tok bussen ett stoppested. To stoppested. Ett tilbake igjen. To frem. Og så hjem.

Slik holdt jeg på i mange uker, helt til det ikke ble så skummelt lenger. På denne tiden fikk jeg tilbud om en ekstrajobb i en fin klesbutikk. Dette var en jobb jeg ikke hadde søkt på, eller rettere sagt: jeg søkte på en annen jobb, i en annen butikk, men eieren, som eide begge butikkene, mente jeg passet bedre inn i klesbutikken. Jeg var livredd da jeg takket ja, tenkte at dette aldri kom til å gå, men hva hadde jeg å tape på å prøve? Jeg, som elsket klær og, ironisk nok, også mennesker.

Mestringsfølelsen kom

Jobben i klesbutikken fikk frem mestringsfølelsen i meg. Jeg var flink, både med klær og kundene og jeg stortrivdes. Merkelig nok hadde jeg fortsatt angst for å gå i butikker, men ikke på jobben!

Butikkjobben førte meg videre til å bli negledesigner og jeg sluttet på universitetet for å starte egen neglesalong. Også dette ble noe jeg mestret og ble flink til. Jeg fortsatte med å trene meg på å gjøre alt jeg ikke turde: gå på foreldremøter, gå i butikker, gå på kafe, ta fly, gå til tannlegen – ja stort sett alle settinger der jeg ikke bare kunne stikke om jeg ikke orket mer.

Ett skritt frem – to tilbake?

Mange ganger gikk det veldig bra, men de gangene angsten kom snikende og jeg måtte flykte, gjorde meg skikkelig deprimert og det føltes mange ganger som om jeg tok ett skritt frem og to tilbake.

Skulle jeg aldri bli bra og gjøre det som alle andre så på som en selvfølge?

I ettertid ser jeg dog at jeg tok mange skritt frem og bare ett skritt tilbake. Mye fordi jeg, etter veldig mye trening, endelig kunne ta fly og reise der jeg ville. Jeg husker dog første gang jeg var på skjønnhetsmesse i England. Dette var noe jeg hadde gledet meg til lenge og jeg hadde til og med dratt med meg mannen som støtte. Jeg holdt ut i 15 min…. men det var likevel en stor seier!

Misunnelig på de som turde å konkurrere

Etter noen år var jeg blitt en racer på å ta fly alene, gå på store messer i utlandet, og jeg så med misunnelse på alle som turde å konkurrere. For meg var det aldri snakk om at jeg var redd for å ikke være god nok (joda,kanskje litt… 🙂 ) , men for at angsten skulle ta over hodet og kroppen min. I tillegg var jeg livredd for at magen skulle slå seg vrang. Jeg visste at man ikke fikk lov til å gå på do i løpet av de 2,5 timene konkurransen varte. Jeg var også  redd for å plassere meg, for da måtte jeg jo opp på scenen og ta imot premie! Latterlig ja, men det er mye med angst som er latterlig for andre….

Jeg tok utfordringen

2 år gikk og til slutt bestemte jeg meg for å hoppe i det. Jeg dro like godt til London og var med i «Nailympics, «olympiade» innen negledeisgn. Hele natten før konkurransen hadde jeg diare og jeg var virkelig ikke sikker på om jeg kom til å gå. Nervene var mildt sagt på høygir, men jeg stappet i meg Imodium og dro. Jeg overlevde konkurransen, men så kom premieutdelingen….

On third place: Cecilie Haug… Agnos…. (ingen klarer å si navnet mitt… 🙂 )

Da jeg hørte navnet mitt rente det fullstendig over for meg. Ikke fordi jeg var så glad over å komme på tredje plass i nybegynnerklassen (hehe… 🙂 ), men fordi jeg hadde klart det! Jeg hadde fikset konkurransen og jammensanten sto jeg ikke på podiet og tok imot diplomet og medaljen min og!

Det ble flere konkurranser og jeg ble engelsk mester både en og to ganger. Jeg fikk til og med den gjeveste prisen i England: The winner of winners!

Og jeg tok den neste…

Neste utfordring ble å reise til USA. Jeg fikk tilbud om å trene med noen av de beste i verden, i tillegg til å delta i to konkurranser «over there». Jeg hadde aldri før reist så langt alene før, men jeg bestemte meg for at dette ville jeg være med på. Jeg kunne ikke la angsten få ødelegge! Treningen gikk veldig bra og jeg fikk to sisteplasser på konkurransene i USA (jeg var nok ikke flink nok i akkurat den konkurransegrenen, men nervene – de normale, ikke angsten – spilte meg nok også et lite puss.) Likevel var jeg hoppende glad, for jeg hadde faktisk gjennomført uten å bli lammet av angsten!

Shit happens!

Etter dette har jeg vært i både Korea og Kina alene. Jeg har antageligvis presset meg mer enn «normale» mennesker har. Jeg har fortsatt angst, men nå lar jeg det ikke gå så voldsomt inn på meg lenger. For noen år siden skulle vi til Sevilla og køen i sikkerhetskontrollen var lang som et vondt år. Det var varmt og mye folk…. Midt i køen begynte det å dunke i tinnningen…

«Du kan ikke gå ut nå», sa mannen.

«Watch me», sa jeg og gikk, med ham i hælene.

«Hvor skal du?»

«Vet ikke, bare vekk!»

Jeg gikk ned på do. Drakk litt vann og lurte på hvordan jeg skulle komme meg gjennom sikkerhetskontrollen og til flyet mitt. Løsningen ble å spørre om å få slippe og stå i køen fordi jeg ikke følte meg bra. Tidligere ville jeg følt meg mislykket og deprimert både for at angsten kom snikende, men også fordi jeg ikke klarte å stå i det, men flyktet. Denne gangen tenkte jeg:

Shit happens! Jeg kom meg gjennom sikkerhetskontrollen og det er jo det viktigste!

Da skjønte jeg at jeg var kommet veldig langt.

Den siste skanse: Å holde foredrag

Det eneste jeg fortsatt slet med (og fortsatt sliter med) var å holde foredrag, snakke for en stor forsamling. Å øve seg på dette er ikke så veldig lett, det krever jo at man har noe å fortelle og noen som vil høre på. Jeg begynte med å gå på foreldremøter. Deretter gikk jeg på andre møter og samlinger der jeg visste at jeg måtte si navnet mitt og fortelle litt om meg selv.

I forbindelse med boken min visste jeg at jeg måtte holde foredrag, men at jeg skulle bli kastet ut i det på God Morgen Norge på TV2 hadde jeg IKKE forberedt meg på! Etter dette tenkte jeg at jeg skulle klare alt, og den tanken holdt jeg på ganske lenge.

Etter bokutgivelsen og «debuten» min på TV2 ble jeg spurt om å holde foredrag på IBS-skolen på Haukeland Sykehus. Fordi lavFODMAP og mestring av IBS er noe jeg virkelig brenner for bestemte jeg meg for å hoppe i det. I to måneder gikk jeg og gruet meg. Den første måneden så mye at jeg ikke orket å tenke på det. Sakte men sikkert begynte jeg å visualisere foredraget og det ble litt lettere dag for dag.

Første foredrag….

Første gangen jeg holdt foredraget mitt var jeg på vei til å snu i døren både hjemme og da jeg kom frem til kurslokalet. Heldigvis klarte jeg å gjennomføre og jeg overlevde! Resten av foredragene har gått tålig bra, bortsett fra det jeg har linket til i begynnelsen av dette innlegget. Nå har jeg derimot sagt ja til noe som er enda verre og da blir foredragene på IBS-skolen plutselig barnemat (jeg tror dette er et tegn på at det går fremover…)

Jeg har  takket ja til å holde foredrag på den glutenfrie messen i Oslo, i februar. Bare jeg tenker på det blir jeg nesten stiv av skrekk… men jeg skal gjennomføre. Det har jeg bestemt meg for, så får det briste eller bære!

Tabubelagte sykdommer og plager: Det er meg!

Jeg tror av og til at jeg må være en av de mest uheldigste personene i verden siden jeg har fått alle de mest tabubelagte plagene og sykdommene som finnes: angst, IBS og flere «usynlige» kroniske sykdommer. Heldigvis vet jeg at flaks og uflaks, gjennom et helt liv, stort sett utjevner seg, så jeg er ikke hverken bitter eller misunnelig på andre. (Likevel skulle jeg gjerne vært dustekroppen min foruten: Selv om den på mange måter har gjort meg sterkere, er jeg helt sikker på at jeg hadde funnet andre måter å styrke meg på uten skavankene mine!)

Jeg håper bare det hjelper, at det blir lettere å ha disse plagene og sykdommene, ved at jeg «står frem». At ikke folk tror jeg er en tikkende bombe pga. angst eller at jeg har diare hver gang jeg går på do. Det kan fort tippe feil vei når man «står frem», at det blir for dramatisk og voldsomt. Sannheten er at jeg er en ganske normal (alt er reltativt… 🙂 ) dame, hverken mer eller mindre. Vi har alle våre historier, som har gjort oss til den vi er, på godt og vondt. Jeg tror ikke at min historie er unik, men akkurat derfor tror jeg den er viktig.

Les nettpsykologen i Lifekeys sine 4 tips for å håndtere angst.

Lagre

Lagre

Lagre

Lagre