Hvor har du IKKE vondt? Spør av og til min mann meg…

Krisemaksimering

Riktig, i går og i dag er en sånn dag og krisemaksimeringen er på høygir. Det vittige er at jeg i dag ikke har vondt i magen, men ellers er kroppen fullstendig ute og kjører. (Og du leste riktig, jeg synes grådig (som vi sier i Bergen) synd på meg selv.) Det siste året har knærne og føttene mine begynt å tulle enda mer og de siste månedene har det økt på. Et forsøk på å begynne og trene igjen (jeg trener ikke om vinteren, da har kroppen nok med å holde seg oppe, mens om sommeren er jeg litt bedre og kan trene litt forsiktig) resulterte i at jeg nå har problemer med å reise meg, knærne svikter rett som det er og de verker som besatt. Min aksjonsradius i Glasgow er derfor ikke spesielt stor.

I tillegg til dette fikk jeg i dag en tilbakemelding fra en leser som fortalte at hun begynte å gråte da hun leste forordet til boken, om hvor vanskelig det er å tenke på fremtiden, hvordan man skal klare å finne seg en kjæreste når man er så mye syk og hvordan en kjæreste kan holde ut med sjuklinger som oss.

Dette gjorde at jeg har satt andre innlegg litt på vent, for å skrive om akkurat disse tankene som har svirret rundt i hodet mitt de siste dagene:

«Frykten for å bli forlatt fordi man ikke er den man var!»

Jeg vet at jeg er heldig, jeg har familie og venner som støtter og «heier» på meg, som stiller opp når ting skjærer seg – mitt sikkerhetsnett. Likevel klarer jeg ikke å la være å tenke på at jeg ikke er den jeg var. Den friske, livlige Cecilie er byttet ut med en syk og sytete Cecilie. Ja, for jeg syter og klager jeg og, men det er det bare den stakkaren jeg bor sammen med som får høre det. Det er han som trøster meg når jeg gråter av smerte, henter spybøtte når jeg har migrene, holdes våken når jeg ikke får sove pga. enten mageknip eller andre «vondter», tar bussen til jobben slik at jeg kan ha bilen for å komme meg ut litt, går alene i besøk, unnskylder meg fordi jeg må gå tidlig, lever med «doangsten» min, kjører meg til legen, blir med meg på sykehus, tar hensyn når vi er ute og reiser osv… osv… Listen over alt det negative ved meg er uendelig.

Og da kommer tankene… Hva om han blir lei? Hva om jeg blir enda verre? Jeg er heldigvis bedre i magen så lenge jeg følger lavFODMAP-dietten, men resten av kroppen «henger i en tynn tråd» pga. hovedsykdommen min, Ehlers-Danlos Syndrom. Det begynte med kroniske betennelser i armene og skuldrene og nå knærne og føttene. Hvor ender dette? Neida, jeg har ikke noe forakt for dem som sitter i rullestol, men man vil jo helst ikke ende i rullestol selv.( Jeg har faktisk erfart å sittet i rullestol en gang, på flyplassen i Amsterdam.…) Ingen vil vel det?

Jeg tenker ofte at jeg må bli flinkere til å bite i meg smertene, prøve å delta så mye jeg kan, strekke strikken litt lengre og klage litt mindre, men det er ikke så lett. Dessverre er jeg en slik person som «må få ting ut», på godt og vondt: Når jeg er glad vil jeg rope det ut til minst hele verden og er omtrent i ekstase. Når jeg er lei og trist, må jeg også snakke meg gjennom det. Da blir mannen og de nærmeste fort en ventil.

Om det er riktig er jeg litt usikker på. Samtidig vet jeg at om jeg ikke kan snakke med noen kommer hodet mitt til å sprekke. Jeg antar at dette er noe av grunnen til at jeg ikke bare deler matoppskrifter i bloggen min… Bloggen her er kanskje litt av min ventil, i tillegg til at jeg tror dette er tanker mange andre kronikere deler, men som man ikke så ofte snakker om.

Normalt sett har jeg en løsning på det meste, men akkurat når det gjelder dette dilemmaet kommer jeg litt til kort. Dette er noe jeg selv ikke har kontroll over og… i morgen, etter en god natts søvn, regner jeg med at jeg skjønner at jeg er irrasjonell, men akkurat nå er det bare kjipt. Jeg ønsker jo å motivere dere lesere til å se lyst på livet, ta kontroll over mageplagene og finne nye veier og jeg er ganske sikker på jeg hadde hatt et godt svar om noen hadde spurt meg om akkurat dette. Dette viser vel bare at ofte er ting «lettere sagt enn gjort»!

 

Hvor har du IKKE vondt?

Jeg satser på en bedre dag i morgen. Nå har jeg faktisk både vondt i knærne, vondt i nakken og migrene. Mannen er på middag med kolleger og det er egentlig like greit. Synes i grunnen det er veldig praktisk å være med når han jobber, da kan jeg bruke dagene som jeg vil uten å ha dårlig samvittighet for at jeg er tidenes festbrems. Klage, klage.. god natt! 🙂