Etter over ett år på lavFODMAP-dietten går jeg fortsatt på en smell: Hvor dum går det an’ å bli?

Stort sett tar jeg nøye overveide og kalkulerte risikoer, men noen ganger virker det som om hjernen rett og slett har koblet fullstendig ut, som i går, på lillejulaften.

Pizza var en god idee til middag i går. Glutenfri bunn og hjemmelaget lavFODMAP-fyll til og med. Nå har det seg slik at jeg reagerer på ost selv om harde, hvite oster er lavFODMAP. (VIKTIG: her har vi alle individuelle toleransegrenser og det er slettes ikke sikekrt du reagerer på ost selv om jeg gjør det!) Jeg har ikke funnet ut om det er laktosen eller om det er noe annet, inntil i går… Smarte meg tenkte at ost burde gå greit så lenge jeg tok en laktasetablett samtidig med maten! (Også med tanke på at det er minimalt med laktose i slike oster.)

Fordi jeg ikke har spist ost på lenge (ja, det er nok en grunn til det, men det kommer jeg tilbake til…) spiste jeg like godt litt ekstra ost etter maten. Mannen kom hjem fra et møte i Nederland i går og hadde med seg god, vellagret og stinkende ost. Du vet den typen som er hard, men likevel henger seg fast i ganen og som er som en smaksbombe. I tillegg hadde vi en stor og fløyelsmyk Brie i kjøleskapet. Med laktasetablett innabords tenkte jeg at jeg var smart og at det burde gå bra!

Første timen etter maten gikk bra. Andre timen begynte magen å bli litt misfornøyd og resten av kvelden og natten?

For å si det rett ut: DET KAN IKKE VÆRE LAKTOSEN I OSTEN JEG REAGERER PÅ!

Klokken 04.30 bestemte jeg meg for å stå opp og selvfølgelig måtte min kjære gni det litt ekstra inn da jeg forlot soverommet: «Det var kanskje ikke så lurt å teste ut ost på lillejulaften?!» Nei, sier du det…

Med tanke på at jeg VET at det er lite laktose i harde og vellagrede oster burde jeg kanskje ha skjønt at det ikke er laktosen i osten jeg reagerer så kraftig på (det skal bare en liten bit med ost til for sende meg på sofaen med mageknip fra en annen verden) og jeg burde ikke ha testet det ut på lillejulaften. Men det gjorde jeg altså, så nå sitter jeg her med nissefamilien min og lurer på når mageknipen skal gi seg (og selvfølgelig lurer jeg på hva som skjedde i hodet mitt i går kveld…).

NB! Dette innlegget ble skrevet for noen år siden. Jeg kan nå fortelle at jeg reagerer mindre på ost og at jeg fint kan spise både ett og to pizzastykker med mye ost på uten at det sender meg til sengs.