De av dere som har fulgt meg på Instagram og Facebook vet at jeg har vært i Oslo OG at jeg var syk i hele natt. Det begynte i går, kanskje allerede på morgenen. Følte meg urven i kroppen, kvalm, hadde hodepine og var usedvanlig sliten. På kvelden var jeg på et skrivekurs med Trude Teige og under hele kurset frøs jeg og tenkte at jeg kanskje brygget på en forkjølelse.

Jeg kom til hotellet, slappet av litt og la meg for å lese litt. Da merket jeg at magen begynte å lage krig. Tenkte at det sikkert bare var IBS’en som tullet, men det ga seg ikke og i ett-tiden begynte do-gåingen. Og det varte og det varte…

Klokken tre begynte plutselig brannalarmen å ule. Noe så vanvittig og. Jeg stakk hodet ut i gangen for å sjekke om det brente, men så ikke noe. Prøvde å finne nummeret til resepsjonen, for å høre om det var falsk alarm, siden jeg tross alt var litt avhengig av doen, men fant ikke telefonnumemret til resepsjonen. Da var det bare å hoppe i klærne å komme seg ut. Man kan vel trygt si at jeg ikke var spesielt høy i hatten da, faktisk var jeg helt på gråten fordi jeg var så redd fora tjeg plutselig måtte på do. Takk og pris rakk jeg akkurat ned i gangen før vi fikk beskjed om at det var en idiot som hadde tent en sigarett på ett av rommene… Er det virkelig mulig, og så klokken tre om natten? Jaja, jeg kom meg opp igjen til doen.

Natten ble altså tilbragt på do og etterhvert skjønte jeg at dette var noe annet enn IBS. Det er ikke alltid lett å vite forskjellen, spesielt ikke i begynnelsen, men jeg har lært meg hva som er hva.

På morgenen var jeg veldig i tvil på om jeg skulle være i Oslo en ekstra dag eller om jeg skulle reise hjem som planlagt. Møtet jeg hadde med redaktøren min og grafisk designer ble ihvertfall avlyst. Etter å ha tenkt og tenkt skar jeg gjennom og avlyste det. Da kom det fra redaktøren min: «Ja, sikker tlike greit, så slipper du å kjenne etter minutt for minutt.» Hun begynner å kjenne meg eterhvert, for det er jo akkurat det jeg gjør, kjenner etter om jeg er bedre eller dårligere, om jeg skal gå eller ikke gå. Klarer aldri å bestemme meg og sånn var det også med om jeg skulle være igjen i Oslo eller ikke. Til slutt bestemte jeg meg for å ta Imosium og å reise hjem.

Mageangsten var der hele tiden (for «normale» mennesker høres det sikkert veldig dramatisk ut, men for meg er det altså ramme alvår), men takket være dere som heiet på meg på Facebook og Instagram klarte jeg faktisk å holde hodet kaldt og komme meg hjem. Det er rart hvor mye litt medfølelse og empati, gode ord og litt «småsnakk» kan hjelpe. Plutselig føler man seg ikke så alene og hodet føles litt mindre!

TUSEN takk til alle dere fantastiske lesere som heiet meg hjem. Noen av dere har jeg møtt, mens andre har jeg til gode å treffe, dere er gull verdt. Det høres sikkert skikkelig klisjeaktig ut, men jeg er faktisk blitt veldig glad i dere!

Nå sitter jeg altså hjemme i min egen sofa og kjenner at jeg endelig kan roe ned. Deilig…

Lagre