Da jeg skjønte at jeg måtte gjennom hemoroideoperasjonen var angstnivået ganske høyt. Jeg lette på nettet etter mer informasjon og fant mye klinisk informasjon, men lite om hvordan det egentlig foregår. Jeg savnet veldig å lese om andres erfaringer, på godt og vondt, derfor har jeg altså bestemt meg for å dele mine erfaringer her, selv om det føles litt rart.

Husk at jeg ikke er helsepersonell og at praksis kan variere fra sykehus til sykehus.

Sjekk også: instagrammen min for de daglige oppdageringene, som ligger i stories.

Sliter du med hemoroider? Vurderer du operasjon? Har du tatt operasjon og vil dele dine erfaringer? Trenger du noen å snakke med? Jeg har vært heldig, fordi jeg har hatt mange følgere som har skrevet til meg og som jeg har kunnet diskutere med og få råd fra. Dette har vært helt fantastisk hjelp og støtte. Derfor har jeg startet en lukket Facebookgruppe for akkurat dette. Husk at du må svare på spørsmålet for å bli lagt til i gruppa! Du kan søke opp gruppa: Danglebær, eller bruke linken her. (Haha, jeg klarte ikke å finne noe bedre navn…. men litt humor må man ha, tenker jeg!)




Forundersøkelse, rektoskopi

Etter å ha blitt henvist av fastlegen fikk jeg time til en forundersøkelse på Haukeland sykehus. Før denne timen måtte jeg ta klyster kvelden før og om morgenen. Jeg skulle ikke faste og jeg kunne til og med spise  frokost. Dette var jeg spesielt glad for fordi jeg får kraftige blodsukkerfall når jeg er veldig nervøs. Nei, jeg har ikke diabetes, men jeg har noen ganger fått veldig plutselig blodsukkerfall hos tannlegen. Da pleier de å gi meg saft med sukker, så kommer jeg meg fort. Dette er ikke farlig, men veldig ubehagelig. Jeg trodde det kanskje egentlig var angst og mest psykisk, men tannlegen min sier at det er ganske vanlig. Man bruker veldig mye energi på en gang når man er veldig nervøs. Da kan man få raskt fall i blodsukkeret. Over til rektoskopien…

Som vanlig var jeg over gjennomsnittet nervøs. Jeg var ikke redd for selve undersøkelsen, men det at jeg måtte på sykehuset og hele settingen. Kom inn. Satte meg i en gynekologstol og…. ærligtalt er jeg litt usikker på hva som skjedde der nede, men det gikk raskt. Jeg tror jeg fikk et instrument med et lite kamera inn i baken slik at legen kunne se hvordan det sto til inni der.

I utgangspunktet er ikke hemoroider noe man MÅ gjøre noe med, med mindre det er veldig plagsomt. Jeg hadde prolaps – innvendige hemoroider som tittet ut i tide og utide. I tillegg blødde jeg en del. Derfor ble vi enige om at operasjon var det beste. Strikk var ikke aktuelt for meg.

Les mer om hemoroider




Hemoroideoperasjonen

Dagen før hemoroideoperasjonen måtte jeg igjen ta denne fantastiske oppfinnelsen: klyster (noen sykehus krever klyster på operasjonsdagen og). Jeg gruet meg litt til dette, antageligvis fordi det var første skrittet i «seansen». De to gangene jeg har tatt klyster har jeg fått skikkelig mageknip etterpå og det fikk jeg denne gangen også. Det som hjalp var en varmepose på magen. Siden jeg skulle faste, dvs. ikke spise inntil 6 timer før operasjonen, spiste jeg noen skiver med speltsurdeigsbrød til kvelds. Normalt sett spiser jeg ikke kvelds, men siden jeg var livredd for å få blodsukkerfall, så trykket jeg i meg to skiver.

Jeg sov sånn ca. 1 time den natten. Angsten kom i bølger gjennom hele natten, men jeg hadde fortsatt ikke bestemt meg for om jeg skulle ta en halv beroligende. Kl. 07.00 (to timer før jeg skulle møte på sykehuset) var siste sjanse for å kunne drikke litt vann. Da bestemte jeg meg for at dette ikke var dagen da jeg skulle teste ut å stå i angsten, og tok beroligende. Ble litt susen, selv bare etter en halv, men det KAN ha vært psykisk og.




Sykehuset

Mannen kjørte meg til sykehuset. Pga. korona-tiltak kunne jeg ikke ha med meg følge og jeg måtte ringe på for å få noen til å komme og hente meg. DA slo angsten til for fullt og jeg begynte rett og slett å gråte. Jeg kom meg likevel inn på venterommet og ble veldig raskt hentet av en sykepleier. Han hadde på forhånd fått vite hvor nervøs jeg var og spurte om jeg ville ha noe mer beroligende. Siden jeg får angst av å være svimmel takket jeg nei. Nå var det ingen vei tilbake!

Da jeg fikk vite at det var over en time å vente til min operasjon knakk jeg nesten sammen igjen. Fikk fortalt at jeg får disse dumme blodsukkerfallene når jeg er nervøs. Til min store overraskelse sa sykepleieren at det ikke var noe problem, jeg kunne få litt glukose rett i årene! Jeg er litt flau over dette, men fikk igjen fortalt at dette slettes ikke er uvanlig.

Jeg fikk utdelt en skjorte, en morgenkåpe og en engangstruse. Jeg lurer litt på om jeg også fikk sokker, men det er jeg slettes ikke sikker på nå. Under sengen min var det to rom, der jeg kunne legge tingene mine. Etter at jeg hadde skiftet kom sykepleieren inn igjen og jeg fikk satt i en kanyle, der de festet en pose med glukoseblanding (?). Jeg fikk ikke ha denne så lenge fordi jeg også skulle ha forebyggende antibiotika. Dette er ikke vanlig prosedyre, men fordi jeg har en underliggende sykdom som gjør at jeg får fort betennelse, så fikk jeg altså det.

Narkosen og hemoroideoperasjonen

Mens jeg lå der og fikk antibiotika intravernøst kom både anestesilegen og kirurgen inn, for å snakke litt om operasjonen. Da det var tid for hemoroideoperasjonen gikk jeg inn til operasjonsstuen selv. La meg på benken og fikk et teppe over meg. Det var flere i rommet og en av dem prøvde å snakke til meg, sikkert fordi jeg var så nervøs. Jeg var så nervøs at jeg sa at jeg ikke klarte å tenke og ba pent om å få noe så jeg kunne forsvinne fortest mulig. Og det fikk jeg.

Vet selvfølgelig ikke hva jeg fikk, men jeg fikk noe i armen og ble veldig svimmel. Jeg lukket øynene og fikk en maske over munnen og nesen. (Er blitt fortalt at det ikke er narkosen, som jeg trodde, men oksygen.) Pustet inn og ut i den noen ganger og så var jeg vekke.

Før operasjonen var det snakk om at jeg skulle prøve laser, som er mer skånsomt, men som ikke er fullt så bra. Det er velig få sykehus som bruker laser og jeg TROR det er litt på forskningsstadiet. Før operasjonen ble jeg imidlertid enig med legen om at han måtte ta avgjørelsen etter å ha sett hvordan det så ut. Jeg endte opp med å ta Milligan-Morgan operasjonen, som er den mest vanlige, på noen av hemoroidene, og en plastisk operasjon på noen som var veldig store. Ved Milligan-Morgan operasjonen er det vanlig å la sårene være åpne for at de skal rense seg selv. Vi ble enige om at jeg skulle syes, siden jeg blør veldig mye. Det vil si at jeg ble sydd en del innvendig.

Oppvåkningen

Da jeg våknet hørte jeg at de sa: «Nå er du ferdig, nå kan du våkne! Vi skal bare flytte deg over i en seng.» Jeg husker jeg sa at det var helt umulig (er redd jeg sa: «det kan du drite i», men la oss håpe det var noe jeg bare drømte…), for alt gikk rundt. På en eller annen måte fikk de meg over i sengen min og jeg ble trillet inn på samme rommet jeg hadde vært på før operasjonen.

Jeg var utrolig kvalm og svimmel og fikk noe kvalmestillende med en gang. Rommet fortsatte å snurre rundt og DA fikk jeg panikk. Fikk hjertebank, begynte å skjelve og ble som et lite barn. Tryglet og ba om at de ikke måtte gå fra meg. De ville først gi meg noe for å få vekk svimmelheten, men det middelet ville gi meg hjertebank og DET var jeg ikke interessert i. Så vurderte de beroligende for å få ned pulsen, men da ville jeg kanskje blitt mer svimmel. Jeg lurte selv på om det kunne være en blanding av medisinene og angst og vi fant ut at jeg skulle prøve å drikke og spise litt, noe som ofte hjelper når jeg har angst. Og det hjalp.

Siden jeg hadde fått veldig mye væske med antibiotikaen måtte jeg veldig tisse. Fordi jeg overhodet ikke kunne gå på beina pga. svimmeleheten satte de et kateter. Jeg har hørt andre si at det gjør vondt, men jeg merket ikke noe. Mulig jeg fortsatt var bedøvet, selv kjente jeg bare at det var deilig å få tisset. 🙂

Klar i toppen og hjemreise

Etter en times tid var jeg klar i toppen igjen og klarte å gå på do med litt støtte. Kirurgen kom inn og vi fikk snakket litt om hemoroideoperasjonen. Dessverre hadde jeg så pass mye at han ikke fikk tatt alt, men håpet er at det som åpenbart var sykdom er tatt. Det er dog mulig jeg må ha en ny operasjon…. Jammen godt jeg da ikke visste hvordan de påfølgende ukene kom til å bli. Da hadde jeg kanskje slått meg litt vrang gitt!

Rett før jeg dro hjem sjekket de sårene, om jeg blødde, og de fjernet alle kanylene. Jeg hadde to da jeg ble lagt på operasjonsbordet, men kom ut med fire. Ikke spør meg hva de brukte alle til, men jeg så ut som en spøytenarkoman etterpå.

Da mannen min kom for å hente meg ble jeg fulgt ut av en sykepleier. (Du kan ikke kjøre bil selv og skal ikke være alene det første døgnet etter operasjonen.) Kjøreturen hjem, på 20 min. gikk helt fint og jeg må innrømme at jeg følte meg veldig lettet over at denne hemoroideoperasjonen, som jeg hadde gruet meg til i flere år, endelig var over.

Hvordan det gikk videre kommer i neste innlegg. Følg med, om du orker!

Vil du snakke med andre som også sliter, eller som har slitt, med hemoroider? Jeg har vært heldig, fordi jeg har hatt mange følgere som har skrevet til meg og som jeg har kunnet diskutere med og få råd fra. Dette har vært helt fantastisk hjelp og derfo har jeg startet en lukket Facebookgruppe for akkurat dette. Husk at du må svare på spørsmålet for å bli lagt til i gruppa! Du kan søke opp gruppa: Danglebær, eller bruke linken til facebookgruppa.