I dag har jeg holdt foredrag på Ullevål Sykehus sitt IBS-kurs. Det er ikke første gang jeg holder foredrag, men det er første gangen jeg har reist tur/retur samme dagen. Dette er noe jeg har prøvd å unngå for enhver pris siden hverken kroppen eller hodet mitt tåler det. I dag bare ble det slik fordi jeg egentlig skulle på et møte i går kveld. Siden jeg hadde lovet å holde foredraget måtte jeg altså gjøre noe som ikke var helt perfekt, men gjøre det beste ut av situasjonen.

Dårlig begynnelse

Dagen begynte ganske dårlig. Jeg våknet 05.30 med vondt i nakken og usannsynlig vondt i den ene skulderen.

Jeg dusjer, kler meg, spiser litt (magen må sveives i gang før jeg drar…) og vurderer kroppen. Skal jeg avlyse? Nja, vent litt til…

Kommer meg i bilen og til flyplassen. Fortsatt vondt i nakken og skulderen og litt svingstangsvimmel.

Flyet er forsinket en time… vurderer å avlyse, men bestemmer meg for å dra.

Oslo og toget venter, og jeg rekker akkurat å spise litt medbragt mat før jeg skal holde foredrag. Føler meg ikke helt i siget, litt energiløs og fortsatt svimmel pga nakken. Satser på at autopiloten får meg gjennom foredraget.

Fra ingen energi til energibombe

Jeg kommer i gang og kjenner at det begynner å løsne. Publikum er med og de ler av vitsene mine. (Ingenting er så pinlig som når ingen ler…) Jeg blir varm i trøyen og kjenner plutselig at energien kommer fra dem som hører på! En fantastisk følelse å gå fra ingen energi til energibombe!

Etter foredraget haster jeg tilbake til flyplassen for å rekke 17-flyet. På veien tikker det inn en melding: «Foredraget ditt var dagens høydepunkt! Jeg har nå tatt deg på ordet (si ja litt oftere og gå heller hjem om du blir dårlig) og meldt meg på julebordet jeg egentlig hadde tenkt å si nei til!» Dagen er reddet! Jeg kjenner at alt stresset faktisk har vært verdt det. Tenk at jeg fikk energi av å bruke energi!

Dagen blir enda bedre når jeg kommer inn i flyplassloungen og ser at de har laktosefri melk. Jeg får meg en kaffe latte og kjenner at skuldrene senkes mens jeg småsnakker med en av damene som jobber i loungen. Hun lover meg at de skal få laktosefri melk i utenlandsloungen og! Nå føler jeg meg i toppform og er litt høy på meg selv.

Jeg ble antageligvis litt for høy…

I det jeg går målrettet mot Pepsi Max dispenseren kjenner jeg at jeg sklir på ett eller annet og plutselig sitter jeg på mine vonde knær, på gulvet. Bak meg ligger en AGURKSKIVE. Jeg har altså klart å trakke og skli på den eneste agurkskiven på hele gulvet! Å komme seilende på et bananskall får plutselig en mening….

Jeg har blitt en mester på å komme meg fort opp og late som om jeg ikke har fått vondt. Dette er nemlig ikke første gangen jeg har vært en levende prosjektil. Faktisk har det skjedd så mange ganger, på så mange latterlige måter, at jeg sikkert kunne skrevet bok om det! Dessverre hender det at jeg slår meg helseløs og, men i ettertid har det blitt god underholdning for andre! (Det hender folk ler så mye at vi alle griner når jeg forteller om mine halsbrekkende stunt.)

Nå krysser jeg fingrene for at ikke kneet er enda vondere i morgen tidlig. Samtidig er jeg superglad for at jeg trosset den vonde kroppen min og presset meg til å dra!

PS. Da jeg satt på flyet, på vei hjem, satt jeg og smålo for meg selv. Midt mellom alle de dresskledde, alvorlige mennene, satt jeg og fniste av agurkstuntet mitt.