Hver gang jeg har fått til noe, på tross av at jeg er syk, både tenker jeg selv og får jeg høre dette:

Du må ikke si det til noen, folk kan tro du er frisk. Hvis du sier noe, må du ihvertfall få med at du faktisk er syk også!

Hadde noen andre sagt dette til meg hadde jeg ledd og sagt:

Hallo? Gi blanke i hva andre sier og kjør på. Dette er jo latterlige tanker!

Og ja, det er latterlig og idiotisk og svært lite konstruktivt, på mange måter.

Folk kan tro du er frisk

Jeg er smertelig, bokstavlig talt, klar over at jeg er syk. Jeg merker det 24 timer i døgnet. Jeg trenger igrunnen ikke  andre, eller meg selv for den saks skyld, til å minne meg på det. (For de som leser denne bloggen for første gang: Jeg har så mange diagnoser at jeg nekter å ta imot flere. For, som jeg har sagt til legen min, jeg blir hverken friskere eller sykere av å få enda en diagnose i journalen min.)

Psyksisk er det heller ikke bra å hele tiden minne seg selv, og bli minnet på av andre, at man er syk. Da kan man aldri være oppriktig glad når man har det bra! Å gå rundt med motstridende følelser når man har mestret og fått til noe gir jo ingen mening! Likevel tar jeg meg selv i at jeg  har disse motstridende følelsene.

Jeg må ikke si for mye om hva jeg har fått til på disse 7 årene når jeg har vært syk. Folk kan tro jeg er frisk!

Selv om jeg alltid har mislikt når syke mennesker hele tiden har poengtert at de er syke, har jeg selv blitt en sånn person. Ikke fordi jeg ønsker å klage over at jeg er syk. Ei heller for å skryte av det jeg har fått til, på tross av sykdom.  Men fordi jeg må minne meg selv, og andre, på at jeg faktisk er syk, at jeg ikke er en snylter…

En snylter?

Dessverre tror jeg disse motstridende følelsene grunner i alle de negative medieoppslagene om «NAV’ere». Enten er man lat og en unnasluntrer – en snylter. Eller så biter man tennene sammen og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Og da blir man pinadø også sett på som en snylter, for da er man ikke syk nok. Uansett HVA jeg gjør, vil jeg altså være en snylter i manges øyne.

Jeg skal ikke gå mer inn på akkurat dette siden jeg tidligere har skrevet om det. Les mer om mine tanker om samfunnet vs. syke her.

Syk og grunder

Jeg har vært grunder hele livet og har aldri hatt en eneste «normal» jobb! Jeg avsluttet universitetet for å starte egen bedrift og den drev jeg  til jeg ble syk. Det vil si at jeg ikke kan noe annet enn å drive for meg selv. Heldigvis. Det å være selvstendig næringsdrivende er, på mange måter, lettere å kombinere når man er syk. Så lenge man vet hvordan.

For noen måneder siden skrev jeg at jeg hadde fått kontorplass i Nyskapingsparken, en inkubator for grundere. Jeg har ikke fortalt så mye om hvordan det har gått. Mye på grunn av at jeg har vært redd for hva andre måttte tro og mene. Jeg har startet på flere innlegg, men «folk kan tro du er frisk» har stoppet meg.

Nå har jeg bestemt meg for å gi blanke. Dele sorger og ikke minst, gleder, her i bloggen. Vise at det kanskje er mulig å få til noe, selv om man har et komplisert sykdomsbilde. Vise ekte glede uten at jeg føler jeg må fortelle at jeg er syk i annenhver setning. Være stolt og et godt forbilde.

Jeg vil ikke være en person som ikke klarer å være glad når det er fint vær fordi det kansjhe snart begynner å regne….

Jeg, et forbilde?

Det er litt kleint å si det selv, men jeg får ofte høre at jeg er et godt forbilde. Og det ønsker jeg å være. Jeg har full forståelse for at ikke alle syke kan skrive bøker og bli grundere. Dette livet er absolutt ikke for alle, men for meg har det vært riktig. Det er det eneste jeg har kunnet. Når det også er det som passer best når man er syk, er det vel ingenting som er bedre enn det?

Det er nettopp det jeg ønsker å formidle. At man må gjøre det beste ut av en bedriten situasjon. At mestring kan føre til mestring. At det å bruke energi ikke nødvendigvis innebærer å bli tappet for energi, men at det noen ganger kan GI energi. At man, med de nye uførereglene, faktisk har lov til å jobbe, bruke restarbeidsevnen sin. (Tidligere tapte man økonomisk, men med de nye uførereglene (jan. 2015) lønner det seg å jobbe.)

I neste innlegg skal jeg fortelle litt mer om den nye ideen min. OG noe jeg er superstolt over, men som jeg ikke har turd å dele av frykt for at «folk kan tro du er frisk»! Er du nysgjerrig? 😉