Er du syk, så er du syk og da kan du ikke jobbe. Jeg har nemlig sett litt av hvert opp gjennom…..

Leste jeg i dag, og det gikk en fanen gjennom meg.

(OBS, OBS, er du sensitiv overfor banning, ikke les videre!)

For….

Hva har du sett opp gjennom?

Ræven min?

Så du meg da jeg lå på en benk på sykehuset og fikk en finger opp i ræven fordi jeg blødde som en foss? Kjente du på fornedrelsen hver gang en ny lege kom inn, bokstavlig talt? Følger du meg i tankene når jeg sitter og vurderer om jeg skal operere eller om jeg fortsatt må gå rundt og ikke ane om jeg har blødd fra feilt hull? Kjenner du frustrasjonen over å ikke vite hvordan en bedriten kropp vil takle en operasjon der bak? Hva om det går galt? Joda, jeg får narkose og forebyggende antibiotika, men det hjelper ikke det om de kødder det til fordi kroppen min ikke tåler en operasjon.

Rullestolen min?

Så du meg da legen sa: «Nei, du skal ikke operere. Spesielt ikke deg, med din sykdom!»

Så du meg da jeg hadde besøk av ergoterapeuten min (ja, tenk det, man har visst en egen ergoterapeut…) og gråt mine modige tårer fordi legen min hadde anbefalt meg rullestol?

Så du meg da jeg var på hjelpemiddelsentralen for å få rullestol og håndtak til dass? Kjente du på fornedrelsen da hele ruklet ble plassert på trappen min, mens jeg var på jobb, så alle naboene kunne se?

Kjenner du følelsen jeg har hver gang jeg ser på dette bildet av meg selv? Bildet som ergoterapeuten min tok i september fordi jeg trodde jeg var tøff i trynet. Bildet jeg hittil ikke har vist til en eneste sjel fordi det er så forbannet sårt?

De råtne tennene mine?

Så du meg da jeg fikk beskjed om at nok en tann måtte trekkes, etter både rotfylling og operasjon? Eller da tannlegespesialisten begynte å banne og steike (vi er visst i samme liga…) fordi tennene mine er helt utenfor normalen? Kjente du på angsten da jeg fikk beskjed om at sykdommen min gjør at tennene mine kanskje faller ut (hurra, jeg trenger ikke en gang å trekke de….)?

Mitt trøtte tryne?

Ser du meg hver gang jeg drar dustekroppen min på jobb, etter nok en søvnløs natt, fordi jeg har vondt 24/7? Eller de dagene jeg heller blir hjemme og tuller med at jeg har gjemmekontor?

Tårene mine?

Ser du tårene mine hver gang jeg nok en gang oppdager at jeg har fått en mandagskropp? (Man skulle jo tro at man ble vant til alle skuffelsene med denne råtne kroppen…) Tårene mine som rommer den fysiske smerten, men også den psykiske påkjenningen over å ikke ha kontroll over egen helse. Tårene som kun mine nærmeste ser fordi jeg ikke har behov for at nettopp du skal se de.

Er du syk, så er du syk

Nei, du vet ikke en dritt om hverken meg, eller alle de andre du synser og mener noe om. For når du spør hvordan jeg har det sier jeg alltid «bare bra». Helsen min er høyst privat (inntil akkurat nå…. 🙂 ). Hvorfor jeg er syk og hva som feiler meg er en sak mellom legen min og meg. Og vet du hva? Du har ikke noe krav på å få vite noe som helst annet enn det du ser.

Så slutt og tro at jeg ikke er syk nok bare fordi jeg ikke forteller deg hvor syk jeg er. Det er faktisk ikke din business i det hele tatt!

Det er noe annet med deg

Det var ikke meg det var snakk om i dag, men det kunne vært meg. Altfor ofte hører jeg dissing av syke mennesker. Når jeg sier «du er klar over at det kunne vært meg?» får jeg alltid «det er noe annet med deg» tilbake. Og det gjør meg enda mer forbanna. For det er ikke sant! Ingen kan se på meg at jeg er syk (med mindre jeg plutselig skulle finne det for godt å bruke den forhatte rullestolen da….). Ikke klager jeg, ikke syter jeg og jeg oppfører meg som om jeg er frisk. Derfor kunne dette vært meg!

Joda, det er sikkert folk som snylter på systemet. Men det er hverken DIN eller MIN jobb å vurdere dette!

Takk skal du fanen meg ha!

Til slutt vil jeg gjerne takke deg. Ja, du leste riktig!

Takk for at du inspirerte meg til å skrive dette innlegget.

Takk for at du fikk meg til å poste bildet av meg selv i rullestol.

Takk for at du fikk meg til å innse at jeg ikke er svak fordi jeg trenger hjelpemidler.

Takk for at du har tent den lille gnisten som skulle til for at jeg kanskje kan være det forbildet jeg selv ikke har hatt.

Takk for at du har fått meg til å føle meg sterkere enn jeg noensinne har følt meg.

(Hvor er emojien med fingeren når man trenger den?)