Jeg har hatt angst siden ungdommen.

Du kan lese om angsten min i et eldre blogginnlegg.

Den kom krypende og ble verre og verre inntil jeg til slutt ikke turde å ta buss, gå på forelesninger, butikken, foreldremøter osv…. DA skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe drastisk og klarte, sakte men sikkert, å lære meg å leve med angsten.

Angsten skal ikke vinne!

For meg ble det veldig viktig å ikke tenke at jeg skulle bli kvitt angsten, men at jeg ikke måtte la den få ødelegge for ting jeg hadde lyst til å gjøre. «Angsten skal ikke vinne!» ble et slags mantra. Og er det fortsatt.

Jeg lærte meg å ta bussen igjen, gå på forelesninger, foreldremøter, ja alt jeg trengte for å klare meg i dagliglivet. Det jeg virkelig slet med var å holde foredrag. Å rekke opp hånden og bare si noe, helt spontant, har aldri vært noe problem. Men med en gang det blir forventet at jeg skal si noe. Som når man skal presentere seg etter tur og orden. Da kommer dunkingen i tinningen, flimringen for øynene og lysten til å stikke. Jeg synes fortsatt det er ubeghagelig å vente på tur til å si navnet mitt, men jeg står i det nå.

Foredrag

Å holde foredrag var ikke så lett å øve på. For man kan ikke bare stille seg opp å holde foredrag! Heldigvis fikk jeg muligheten til å bli fast foredragsholder på Nasjonal Kompetansetjeneste for Funksjonelle Mage- og tarmsykdommer sin IBS-skole. (For dere som bor i andre deler av landet så har jeg skrevet litt om IBS-skolen her i bloggen.) Da måtte jeg øve meg hver måned!

Jeg hadde en skikkelig knekk for 3,5 år siden, men etter det har det bare gått bedre og bedre. Ja, det går så bra nå at jeg ikke gruer meg i det hele tatt. Jeg må alltid se over foredraget mitt, retter kanskje på noe, men ellers forbereder jeg meg ikke så mye lenger. Litt spent er jeg, men ikke mer enn at det hjelper meg til å gjøre en god jobb. Og vet du, nå skal jeg skryte litt av meg selv. Jeg har fått høre at jeg holder kjempegode foredrag. En gang var det en som sa til meg at hun pleide å falle ut under foredrag, men under mitt foredrag var hun med hele tiden fordi det var så spennende, interessant og MORSOMT (jeg finnes ikke morsom….).

Nye foredrag, for nye mennesker, er litt verre. DA gruer jeg meg og ofte lurer jeg på hvorfor i alle dager jeg setter meg selv i disse situasjonene. Heldigvis har det alltid gått veldig bra, så da lever jeg på det til neste foredrag.

Noen ganger hjelper det ikke å øve

Min taktikk for å takle noe jeg er redd for er å øve, øve og øve. Si ja til å gjøre det, selv om jeg vet at det er grusomt ubehagelig. Øve litt til og bare hoppe i det. Som sagt, stort sett går det jo bra!

Bortsett fra i går. Da skulle vi øve på å «pitche» (fortelle om bedriften sin) på jobben. I morgen skal vi nemlig «pitche» foran over 100 investorer og da må man jo forberede seg.

Og jeg hadde forberedt meg. Virkelig. Jeg trodde det satt som spikret. Kom inn til rådgiverne våre og begynte… Kom ut av det. Prøvde å hente meg inn igjen, men nei, det gikk ikke. Til slutt var jeg så redd at jeg begynte å gråte. Det føltes virkelig helt håpløst. Spesielt siden jeg visste at dette var viktig for firmaet mitt.

Normalt sett ville jeg blitt kjempeflau over et slikt nervøst sammenbrudd (det føltes slik). Men angsten var så voldsom at jeg ikke klarte å bli flau en gang! Det eneste jeg tenkte på var: «Fader heller, HVORFOR blir jeg aldri kvitt denne forbaskede angsten?»

Hva gjør man når angsten biter en i ræ***?

Jeg bestemte meg for å prøve en gang til og jeg kom meg gjennom. Men det var langt ifra bra og jeg glemte mye av det jeg skulle si.

Resten av dagen gikk med til å tvinge alle på jobben til å høre på. Om igjen og om igjen. I tillegg prøvde jeg å finne ut hva jeg gjør når jeg holder de andre foredragene mine, hva som får meg til å huske alt jeg skal si. Og fant ut av det. Jeg har mange flere stikkord. Da vi laget denne presentasjonen, som jeg skal holde i morgen, tenkte vi at vi skulle ha minimalt med tekst på «slidene». Men i går innså jeg altså at det var litt for lite tekst. Vi la til noen overskrifter og plutselig ble ting lettere!

En annen ting som har hjulpet meg, litt, er å tenke på ting jeg synes er enda vanskeligere. Tenke på at jeg er glad det ikke er DET jeg skal gjøre. Da føles ikke pitchen i morgen fullt så skummelt. I tillegg var jeg på en stor konferanse i dag, med 1500 deltagere. Ha, 100-150 i morgen er jo ingenting mot 1500! Jeg satt også å så for meg angsten til de stakkarene som gikk på scenen i dag og var sjelegald det ikke var meg. Hjernene våre er rare og noen ganger tror jeg det er mulig å lure «systemet» der oppe. Jeg prøver ihvertfall!

Ny dag, nye muligheter

I dag var det nye prøve. Og jeg våknet jeg med en følelse av at det var en veldig god dag. Sendte en melding til hun som skulle være min moralske støtte og sa at hun kunne ta hjemmekontor.

Jeg føler meg sterk som en okse, angsten skal ikke vinne!

Jeg kom gjennom 5 minutters pitch og de to rådgiverne våre reiste seg og klappet! Det var så utrolig digg å ha klart det, både på tiden OG med en god fremførelse. Den ene rådgiveren sa: «Dette var veldig bra og for første gang har jeg sittet med klump i halsen under en pitch. Fordi jeg vet hvor sykt mye du har jobbet!»

Egentlig er jeg litt redd for å skrive dette. Er redd jeg skal få en skikkelig nedtur i morgen. Da er det litt farlig å si at man har det bra. Eller? Jeg er jo ikke overtroisk. Dessuten tenker jeg at det er viktig å feire små seire.

Jeg får alltid mye skryt for at jeg forteller om disse nedturene. For at jeg forteller om at livet ikke alltid er perfekt. Og det er jeg enig i. Samtidig synes jeg det er viktig å vise at det er mulig å komme seg gjennom dritten. Jeg har innsett at angstmonsteret alltid vil sitte på skulderen min. At den plutselig kan slå hardt til. MEN jeg vet også at jeg klarer å jobbe meg gjennom det. Og at jeg, forhåpentligvis, kommer styrket ut av det!

Morgendagen

Jeg er nok mye roligere i dag enn jeg var for noen dager siden. Jeg tror til og med jeg kommer til å få sove, litt, i natt. Jeg VET at jeg kommer til å ha det helt forferdelig i morgen. Kommer sikkert til å være både kvalm og svimmel, men jeg har tenkt å gjennomføre uansett. Det får briste eller bære. Sier jeg, tøff i trynet nå.

Angsten skal ikke vinne, det har jeg bestemt meg for!

NB! Bildet er fra da jeg holdt foredrag for Norsk cøliakiforening Hordaland, for noen uker siden.