Selv om IBS er en høyst reell fysisk sykdom kommer man ikke utenom at psyken også blir berørt. Noen med angst utviker IBS og andre utvikler angst etter årevis med IBS. Hva som kommer først av hønen eller egget er ikke lett å si, men det vi vet er at magen og hodet ofte henger sammen (det er en grunn til at dyrene tømmer mageinnholdet når de blir redde og det er nok noe i uttrykket  «å være dritredd»).

«Hvor-er-doen-angsten»

Selv kan jeg bare snakke ut ifra erfaringen med diare og «hvor-er-doen-angsten». For folk som ikke har opplevd dette høres det sikkert rart ut og jeg skal love deg, for oss som opplever det er det også både rart, irriterende og plagsomt. Eller, egentlig er det ikke så rart… Friske mennesker kan tenke seg hvordan de føler seg når de har skikkelig «magesjau», jeg er ganske sikker på at også de har et voldtomt stort behov for å få vite hvor nærmeste toalett er da! Faktisk er jeg usikker på om de i det hele tatt hadde forlatt husets fire vegger i en slik situasjon.

Så ja, det er både irriterende og plagsomt å ikke ha kontrollen over fordøyelsen og det at det er tabubelagt gjør det ikke akkurat enklere. Jeg tror grunnen til at det er tabubelagt er fordi man forbinder både det med å miste kontrollen OG det å ikke ha kontrollen over avføringen med mennesker som er i et helt annet stadie av livet enn de fleste av oss. Selv tenker jeg på det «å gjøre i buksen» som noe av det mest fornedrende som kunne skje meg. Innerst inne vet jeg jo at det ikke er det, det finnes da mange andre verre ting, likevel er det vanskelig å tenke på «andre verre ting» når jeg står der og bare finne doen, og det litt brennkvikt!

Dessverre er hjernen min (og mange andres) bygget opp slik at episoder der jeg leter etter en do, eller enda verre, ikke finner en do, brenner seg inn i hjernebarken. Selv om jeg prøver å si til meg selv at det verste som kan skje, kanskje ikke er det verste, sett i et større perspektiv, klarer jeg ikke å bli kvitt redselen for å ikke rekke frem i tide. Det mest idiotiske er at det faktisk aldri har skjedd at jeg ikke har rukket frem, men redselen er der likevel…

Det finnes hjelpemidler!

Planlegging må til!

Det å ta en biltur, flytur, gå på besøk, gå på kino osv.. osv.. må planlegges til minste detalj. Først må man gjøre seg ferdig med «do-stellet», så må man tenke over hvordan man skal komme seg fra A til B og så må man saumfare det nye stedet for både hvor doen er og ikke minst, hvor det er minst dokø. At doen er ødelagt, eller i verste fall mangler (ja, det finnes steder der det ikke er en do i mils omkrets….), får ihvertfall meg i psykisk uballanse og da må jeg enda mer på do, vær du sikker!

Pga. denne evige angsten er det fort gjort å si nei til sosiale aktiviteter, både fordi man blir sliten av selve aktiviteten, men også fordi det krever så mye planlegging og tankearbeid at man ikke orker. Da er det lettere å holde seg hjemme.Det er veldig behagelig, trygt og godt med sin egen sofa og do!

Er der en løsning å isolere seg?

NEI! Min erfaring er det motsatte. Ved å ikke gå ut opprettholder man bare frykten. Angsten kan derimot dempes ved å tilnærme seg det man er redd for. Om man stikker når angsten er på topp vil man bekrefte angsten, om man klarer å bli til den er gått over der i mot, vil man merke at den dabber av. Man kan til og med tenke: «Hey, dette gikk over alle forventninger!» DEN følelsen er gull verdt!

Å ha IBS hadde vært så mye enklere om man kunne skru av følelsene!

Ja, det er mer komplisert med «IBS-angst» enn vanlig angst. Det er jo ikke slik at det å måtte plutselig på do ikke er reelt, for det skjer, rett som det er. Likevel er det noe «angst-preget» over det når man begynner å vegre seg for å gå ut, ta bussen, reise, osv… fordi man er redd for at noe skal skje. Probemet med «IBS-angst» er nok at man fort kan «tenke på seg» magevondt i enkelte situasjoner: Når man vet at man ikke kan gå på do blir angsten for at man må på do større og angsten fører igjen til at man faktisk må på do. IBS hadde vært så mye enklere om man kunne skru av følelsene ja…. men det kan man ikke, så da må man brette opp ermene å jobbe med følelsene!

Les om min erfaring med angst, på godt og vondt.

Kjenner du deg igjen?